en verdensborgers tanker om alt og intet

Januardager

2012-01-31T17:47:00.003+01:00

I dag har det vært fint vær i 3 dager i strekk. Sånn fint vintervær jeg faktisk lengtet etter... der luften er skarp og frisk, vinden vekk, minusgradene få, og himmelen BLÅ.

Dessverre har jeg jobbet alle 3 dagene, men har fått med meg litt dagslys etter jobb i går og i dag iallefall. Men FORRIGE helg, hadde jeg en knallsøndag. Etter å knapt ha sett sola etter jeg kom tilbake for å jobbe her 26.desember, fordi alle dagene var grå, kom det en vinterdag av de sjeldne, uten minusgrader, men med en blåere enn blåest himmel.

Nøt dagen både oppi Djupadalen og ute på Karmøy med ei av kollegaene mine.
Søndager som dette kan man leve lenge på!

2011 - et innholdsrikt år

2012-01-01T20:27:00.001+01:00

Jeg blir alltid littegrann ettertenksom når nyttår nærmer seg. Hva var spesielt i året som gikk? Hva kommer til å skje i det neste året? Husker da jeg var 8 så lurte jeg på hvordan det kom til å bli når det ble år 2000. Det var liksom så lenge til! Og nå snakker vi om 2012... Hvor blir tida av?
For hvert år som går er jo året en mindre prosentdel av tiden man har levd totalt - og det er vel derfor det føles som tida går fortere jo eldre man blir?

Uansett. Tenkte meg på en liten årsoppsummering igjen.

6.januar besto jeg siste eksamen. Noen dager senere var det høytidelig testimoniumsutdeling, og vips hadde jeg en grad fra universitetet.
Men HVA skulle jeg med den til? Ingen turnusplass ventet på meg. Så jeg grep sjansen til å ta litt fri. En uke i Egypt var herlig. Deretter levde jeg latmannslivet.
I februar satt jeg benket foran datamaskinen på turnussidene og valgte turnussted. Haugesund. Jeg angrer iallefall ikke på det.
Så var det ski-VM. Oslo sto på hodet, og vi vant det aller meste... :)
Jeg var en tur til Tromsø i begynnelsen av mars, på "kortkurs" på Fjellheim bibelskole. Begge søskena mine har gått der, så det var kjekt å få noen dager med undervisning der.

En eller annen gang fikk jeg tilbud om jobb på Kongsvinger fra midten av mars. Siste uka før jeg ble yrkesaktiv gikk jeg omtrent på veggen, fordi jeg da ikke hadde gjort noe produktivt på en god stund. Ja, jeg hadde meldt meg opp i enkeltemner på Blindern, men siden det nokså raskt ble klart at jeg fikk jobb likevel, var jeg kun på en eneste forelesning på Blindern. Hehe.
Mars altså - jeg dro på skiweekend med venner fra Misjonssalen, og ei jente fra Macau var med... Hva er sannsynligheten for DET liksom?
Jeg begynte på jobben på kir.avdeling på Kongsvinger med bøtter med panikkfølelse, og startet ukependlertilværelsen. (Greit å trappe ned tiden i Oslo gradvis liksom... for å slippe de verste abstinensene.)

I begynnelsen av april var jeg en tur til Århus for å besøke ei god venninne. Det var stas. Påska i år falt i midten av april, og jeg JOBBET. For jeg jobba praktisk talt alle røde dager i vår. Men jeg fikk drøye 24 timer med hele familien!

Ei god venninne bodde i Paris skoleåret 2010-2011 og i mai hadde jeg langhelg. Dermed var det duket for en tur til PARIS for å besøke gode venninne Ester-Marie. Det var en herlig tur fra ende til annen. Fabelaktig vær, fabelaktig by, fabelaktig selskap og et fabelaktig Eiffeltårn.I juni fikk jeg med meg da Anne Karen og Aleksander ble rette ektefolk.

Juli tok jeg meg noen dager fri, og var både en liten tur til Vestfold, og en liten tur til Sverige. Rett etter min 27årsdag skjedde 22.juli, en dag som har overdøvet resten av årets dager, iallefall i media. Samhold og rosetog... Ingen tvil om at jeg aldri kommer til å glemme det.Så sluttet jeg min tid på Kongsvinger, avslutta 7 år i Oslo med å rydde og vaske ut av leiligheten som jeg hadde delt med Marie, og levde noen få dager i Drammen.

Det mest logiske å gjøre før man flytter til Rogaland, er å ta seg en Rogalandsferie. Første uka i august hadde jeg noen dager i Stavanger hos venninne Reidun. Så dro jeg tilbake til Drammen, pakka flyttelasset inn i en flyttebil (eller vent, det var foreldra mine som gjorde det!) og så kjørte vi over vakre Norgesfjell til Haugesund. Sykehusleiligheten ble inntatt og livet som SAFH-registrert-turnuslege var i gang.

Som turnuslege i Haugesund har jeg fri hver 9.uke. Første friuka mi var allerede i september, og jeg dro et så eksotisk sted som ØSTLANDET. Fikk med meg dåpen av mitt herlige fadderbarn, besøkte venner og kjære, og hang med mine foreldre. Så tok jeg bussen over fjellet igjen og jobbet videre.

Oktober brakte flere sykehushverdager, noe som jeg trives med for det meste. Jeg fant meg mer til rette i byen, og brukte finværet i begynnelsen av måneden til å leke turist.Fikk siste helga i oktober en tur til Kristiansand, der jeg fikk være sammen med Øyunn, Siri og Herborg - det var gode dager!
November var en måned som startet med koselig besøk av Bente.Jeg hadde enda en friuke der jeg nok en gang dro til det vakre ØSTLAND, og fikk med meg julegaveleir... November innebar selvfølgelig og litt jobbing.. :)

Så kom vi til årets slutt igjen, og jeg lytta på julemusikk til den store gullmedaljen lenge før advent. Så ble det desember og jeg gledet meg over KlemFM julefavoritter.
Denne måneden ble jeg igjen turnuslege på kirurgisk avdeling. Et par dager etter jeg bytta avdeling, fikk jeg avspaseringsuke, og jeg rømte til Østlandet på nytt, og denne gangen klarte familien Moldekleiv å samle seg for andre gang i år.
I år fikk familien min 1 uke under samme tak - litt lite kan du si. Med min påskejobbing og Hans Jakobs sommerjobb på Vestlandet, ble det bare sånn. Så jula var definitivt et høydepunkt.

Og år 2012 ønsket jeg velkommen mens vinden pisket hagl og regn mot ansiktet mitt, mens vi så på fyrverkeriet i Stavanger. Hva vil 2012 bringe?
Det er bare å leve videre det, for å finne ut hva som er planen. : )

It's the most wonderful time of the year.

2011-12-28T13:00:00.002+01:00

Jeg ble velsignet med friuke i førjulsuka, som betyr at jeg fikk være på Østlandet fra 16-26.des. Det var ikke mange timer sol til huset vårt, mellom ca 11 og 14 var sola oppe,
og ikke skjult bak åsen på motsatt side av elva.

Var mest i Drammen, men fikk en 24 timers tur til Oslo også, der jeg rakk få med meg Ylvis 4, kaffe med Bente, innflyttingsfest, skravling med Annlaug, familiemøte i Misjonssalen, og middag på Egon, kaffe på Stockfleths + litt galskapsjulehandling.

Resten av jula ble mest familietid, men jeg og søster fikk en tur til Nes der vi traff et par venninner. Det var kjekt! Gøy med pakkelek :)

Greit med speil når man prøver få med alle 4 på et bilde...

Det var GODT å være hjemme. Jeg har nemlig verdens beste familie.

Sitat fra jula:

Jeg og HJ kan ikke plystre. "NÆMMEN så DUMME barn jeg har fått!"

Mamma sier til søster "Du kler farger!" Pappa: "Ja, for ellers ser du ut som en grå mus!" ... (Dette altså fra min far, som har sagt til min mor, "Du er så vakker, du ser ut som en sjimpanse!")

Bror har vært i militæret og lært seg å vaske. "Frida kommer hjem og skal bake. Hans Jakob har tilbydd seg å vaske. Hva skal DU gjøre da, Hanna?" Godt å være velkommen... :)

Jeg truer med å melde Mamma og Pappa på prep-kurs (samlivskurs). Pappa sa "Jeg tror heller vi trenger debriefing!"
Jeg fikk "Bananagrams" til jul. Det er et spill som egentlig er et slags hurtig-scrabble, der man prøver å bli ferdig med et eget kryssord først. Bror dikta opp mange interessante ord... Giftduk? GatePR? Bekktøs var en annen av de noe kreative forslagene..

Avslutter med et sitat av min søster (som forøvrig er blant de morsomste menneskene jeg kjenner) "Det er så morsomt å synes at en sjøl er så morsom!" Så lo hun lenge og vel. Av seg selv.

Forandring Fryder

2011-12-15T19:31:00.001+01:00

IKKE.

Jeg har vel egentlig lenge hatt et problem med forandring.

Helt siden jeg gikk på barneskolen der vi bl.a fikk karakterer i "Desirable Traits and Habits."
Eksempel: FLEXIBILITY. Der fikk jeg av og til G (Good), som var dårligere enn E (Excellent.)

(Andre ting vi ble vurdert i: "Follows directions," "Works well independently," "Promotes school spirit," og "Shows respect for authority." FAKTA! Jeg gikk på en amerikansk misjonærbarnskole, der vi på det meste var 21 elever TOTALT, fra 1-8.klasse. Vurderingen var altså mer detaljert enn bare Orden og Atferd som vi fikk karakterer i på ungdomsskole og videregående...)

Iallefall. Helt siden barnekolen har jeg hatt problemer, med omveltninger i livet.

Jeg foretrekker at ting forblir som de VAR! For alt var så mye bedre FØR! (Det er vel derfor jeg passer så godt inn som sambanditt.)
Men egentlig synes jeg jo etterhvert at forandring kan føre til noe godt. Så det er det jeg prøver å innprente i hodet mitt.
FORANDRING kan FRYDE!

Nå bærer det over til kirurgisk avdeling, og det blir helt sikkert bra. Men akkurat nå klarer jeg bare tenke på hvor greit, hyggelig, lærerikt og spennende det var på medisinsk avdeling.
(Og på at jeg skal hjem på juleferie imorra. DET er iallefall en hyggelig forandring!)

Sykehus på skjermen

2011-12-14T18:50:00.000+01:00

Jeg har (mystisk nok) en forkjærlighet for serier som baserer seg på sykehuslivet. Delvis fordi jeg kan sitte og le av hvor teit noen ting framstilles. Og delvis fordi jeg kjenner meg igjen. Denne balansen varierer mellom de ulike seriene ...

Første gang jeg så Akutten, var en eller annen gang midt på 90-tallet. Og det var det VERSTE tvprogrammet jeg noensinne hadde sett. Så ille at jeg ikke orka se episoden ferdig en gang. Jeg gikk heller og spilte Minesveiper på venninna mi sin familie sin datamaskin. True story.
Siden har jeg nok sett de aller fleste episodene (ble det 15 sesonger tilslutt?), og Akutten, eller ER, er en av de mest troverdige sykehusseriene. Den er også en av mine favoritter. Men du og du så mange katastrofer som skjer i den byen! Riktignok Chicago... Så det kan vel til en viss grad rettferdiggjøres. Men når kopper bryter ut i Chicago - nei, da begynner det å ta av. (De fleste sykehusseriene har forresten et utbrudd av utdødd sykdom - obligatorisk episode!) Dessuten må man jo si at man kan bli livredd ambulansehelikoptre av å se på Akutten.

Scrubs har jeg gjenoppdaga i det siste. Særlig første sesongen er obligatorisk å se som fersk turnuslege. Jeg må innrømme at jeg innimellom tenker litt likt JD - men jeg har ikke like mange tendenser til vrangforestillinger!
Men her har jeg også reagert på kompresjonshastigheten i en HLR scene. Og når legestudenten skulle ta blodgass - var han heeeelt på bærtur. Mer på bærtur enn meg. Dessuten - litt mange psycho leger som jobber på det sykehuset. For ikke å snakke om advokaten. Eller vaktmesteren. Humor.
Scrubs har faktisk klart å fremstille sykehuset med både indremedisinere og kirurger - og har skjønt seg litt på arbeidsdelingen mellom de forskjellige avdelingene. Selvfølgelig er ikke helsevesenet i Norge helt lik helsevesenet i USA, men man kan likevel kjenne seg igjen i systemene i denne serien bedre enn f.eks House eller Grey's.
Den følelsesmessige siden kommer godt fram, med hovedpersonens opplevelser i forhold til det å føle seg som en inkompetent idiot, eller til hvordan det kan være å oppleve dødsfall på nært hold.

House er serien som jeg nesten ikke kjenner meg igjen i. Hvor har 4-5 leger uuuuker på seg til å utrede EN pasient? Når begynte praktisk talt alle pasienter å hoste blod?
Hvor har leger ALDRI rett i første omgang - men nesten alltid rett mot slutten av episoden, uten at pasienten dør? Hvor får en lege med KJENT og vedvarende narkotikamisbruk beholde jobben i flere år? Hvor kan leger utføre ALLE medisinske prosedyrer mellom himmel og jord?
NEI - hver gang jeg ser på House blir jeg glad for at mitt hode er mest opptatt av hester og ikke sebraer.

Hehe. Da har vi Greys Anatomy igjen. Selvfølgelig er dette sykehuset stappfullt av nasjonalt anerkjente kirurger. (Og siden USA er verdens navle, også kirurger i verdensklasse.) Og medisinerne gjør tilnærmet ingenting - finnes de i det hele tatt? Kirurgene håndterer alt mulig rart. Et sykehus uten indremedisinerne høres grusomt skummelt ut.
Tro meg - et sykehus fungerer best når medisinerne får gjøre det DE er flinke til, og kirurgene får gjøre det som faller inn under deres ekspertise.
Sensasjonskasusene er hyppige. De "vanlige" blindtarmene, eller diffuse magesmertene, er det langt imellom.
For ikke å snakke om privatlivet til legene, et kapittel for seg selv.
Hvor våkne og vakre kan folk se ut når de har jobba hele natta? Ikke snakk om fettete, bustete hår som såvidt har vært nedpå puta, røde øyne, belegg på tenna, og det fantastiske ganglaget man (les: jeg) får etter 18 timer på jobb - sånn type hvis-jeg-bare-haler-bena-etter-meg-sparer-jeg-energi-gange. Neida, de ser alltid fantastisk vakre ut.

Så finnes det jo også real-life-vinklingene.
Sykehuset (Først AHUS!, nå visstnok Haukeland), Turnuslegene (spredt utover landet, distriktsturnus, bl.a Hattfjelldal), Jordmødrene, og Fødeavdelingen (fra sykehus i England, tror jeg). Jeg har sett episoder fra alle sammen, og synes de har vært interessante. "Sykehuset" hadde litt tendens de episodene jeg så til å snakke mest om hva som skulle skje etter pausen, eller i neste episode, så det ble jeg litt lei av.
Man bør alltid være varsom med å framstille ekte pasienter. Det er tross alt en grunn til at de befinner seg på sykehuset - og det er ikke sikkert de får tid nok til å tenke om de vil framstilles for hele Norges land... eller hele den vestlige verden, når det gjelder Fødeavdelingen.

Derfor er det bedre å holde seg til de fiksjonelle pasientene. Iallefall på skjermen.

I livet foretrekker jeg de ekte pasientene.
For TRO meg - ekte pasienter kan være ekte underholdning! Jeg leste nettopp i en bok, The Thread, av Victoria Hislop, følgende: "He tried to add some amusing touches, but it was hard. There was little humour in a medical degree." En av hovedpersonene studerer medisin og finner ikke humoren i hverdagen? Stakkars mann. Misforstå meg rett altså - sykdom og smerte er ikke morsomt. MEN menneskene man møter, og frustrasjonene som kan oppstå i en hektisk hverdag, kan definitivt få en til å trekke på smilebåndet. Og jeg synes det skal være rom for latter på et sykehus. Alt til sin tid, selvfølgelig.

En god latter forlenger jo livet :)

It's beginning to look a lot like Christmas

2011-12-11T14:50:00.000+01:00

Forrige helg fikk jeg meg en liten tur til Stavanger. Jeg var i tvil på om jeg skulle komme meg sørover, om ferga gikk som normalt. Men det gjorde den, selv om jeg merka godt at det var bølger på Boknafjorden! Landkrabbe/Østlandsjente som jeg er, var jeg til tider litt redd for at vi sku velte. Men jeg så på de andre rundt meg at det var litt irrasjonelt, så jeg klarte etterhvert å slappe av. Nesten iallfall.

Lørdagen gikk med til litt julegaveleting, kaffe på Waynes Coffee (Forresten er det 3 kafeer som godt kunne starta opp her i byen 1) Starbucks 2) Stockfleths og 3)Waynes.), middag og avslapping hjemme før vi kjørte til Randaberg for julekonsert. Det var Mosaic og SalmeKlang som hadde konserten og den var helt ypperlig.
Broren til ei venninne synger i Mosaic, så selvfølgelig måtte jeg tenke tilbake på tida der vi gikk på samme skole og hadde årlige Christmas musicals før jul.

Jeg gikk ut derfra med utrolig julestemning. Ei av de jeg var på konserten med, gikk mot parkeringsplassen. Hun valgte en liten sti som så ut til å være ren gjørme. Vi to andre var skeptiske, og en av oss gikk på trynet. Så jeg bestemte meg for å gå en annen vei - men plutselig lå jeg langflat i gjørma selv, for da hadde jeg tryna på en fortauskant jeg ikke så.
Jaja. Vi ga iallefall et par av de andre konsertpublikummerne noe å le av. Var heldigvis ikke RETT utenfor kirka, så var ikke så mange som se det. Og nothing was injured but my pride.
Hehe. Det var rett og slett ganske komisk.

Søndagen hadde vi besøk av ei venninne som flytta fra Oslo omtrent samtidig som meg - til Stavanger. Og så var vi på Vi synger julen inn på Salem.
Så bar det til nordfylket igjen, på en roligere fjord.

Med andre ord så fikk jeg julestemning på topp forrige helg :) Og i dag lyser det 3 lys i adventsstaken min mens jeg slaper av, ser på sprinten og venter på neste nattevakt. Været er igjen i regnmodus - men jeg foretrekker faktisk det framfor glattis-modus. Du kan vel forstå det når jeg er så klønete!
Jeg gleder meg masse til å stikke til Drammen på fredag ! :D

November oppsummert

2011-12-04T23:10:00.003+01:00

Det er blitt desember. Jeg har vært litt tiltaksløs på bloggefronten. Men det er noe jeg liker å gjøre... så jeg fortsetter å skrive litt ut i det store intet.

November var en god måned, til tross for at det var november. Det er noe med den grå måneden der det bare blir mørkere og mørkere, og det er litt for tidlig å glede seg skikkelig til jul, som ikke gjør meg videre positivt innstilt til november.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg hører på julemusikk i november, for å gjøre november bedre.
I år var den nokså bra, selv de dagene jeg ikke hørte på julemusikk.

Jeg hadde besøk av ei god venninne første helga i november. Helga etterpå begynte friuka mi! Da fløy jeg til fantastiske Oslo og traff familie og venner.

Siste helga i friuka var jeg leder på julegaveleir. Og fikk nok av pepperkakebaking for i år. Søstera mi og mamma for stå for pepperkakene hjemme... hehe. Kanskje jeg rekker å riste av meg frustrasjonen før 16.desember? Hehe. 40 unger tilsammen, 10 unger om gangen, ørti kilo pepperkakedeig og et litt for lite rom til baking gjorde sitt. Men ungene var herlige da.
"Vi trenger LEGE!" da en av ungene hadde slått stortåa. Hehe. :)
"Vi bygger en MUR!" da det var noen av jentene som rota litt mer enn den andre gruppen jenter på klasserommet satte pris på... De vant snusen uansett da.
Jeg skulle bare ønske at Oslo S.oul Ch.ildren kunne synge litt mer innholdsrike tekster, enn "det er gøy gøy gøy å rope høyt høyt høyt sammen med mine venner." Jaja.

Så bar det tilbake til min kjære leilighet, og det var litt godt, for det er noe med å bo i en koffert som er litt slitsomt. Forrige helg skulle jeg egentlig til Stavanger, men da planene mine denne helga ikke blei no av, passa det bedre å dra til Stavanger denne helga. Og det var bra, for tror jeg hadde blitt stående på Arsvågen og vente på ferga hvis jeg hadde våga meg ut under Berits stormfulle vinder...
Og da hadde jeg behov for å ha en rolig helg. Det var julebord på fredagen, med helse Fonna, og det var kjekt. Resten av helga brukte jeg på å rydde og vaske litt, og dra fram litt advents- og julepynt.

Med andre ord, jeg hadde en god november. Kanskje jeg snart kan prente det inn i hodet mitt at selv om det er november, kan det være bra likevel! :)
Og nå er det desember - og desember ER per def BRA!

Reunion oktober 2011

2011-11-01T18:25:00.000+01:00

Det var en fantastisk helg.
Full av latter, jordskokk, og Kodak moments.

4 stk av uteksaminerte V05 alumni møttes i en ikke-sykehusleilighet (som betyr god-standard-leilighet) i Kristiansand.
Selvfølgelig ble en del av tida brukt på å dele "krigshistorier." (Som om noen år kommer til å arte seg slik: "Da JEG var i TURNUS...")

Felles skjebne, felles trøst. Delt glede, dobbel glede?

En del av tida ble også brukt til å le av A Cartoon Guide to Becoming a Doctor. En genial bok som jeg nettopp kjøpte på internett, utgitt av denne bloggeren her: http://doccartoon.blogspot.com.

Vi shoppa, og koste oss i sentrum av koselige Kristiansand.
Vi spiste på en restaurant der jeg helst skulle hatt ordbok. (Jordskokk og piggvar??)
Og kelneren snakka dansk, så jeg holdt meg til å nikke og smile... og spise GOD mat.

I nyinnkjøpt bil dro vi på sightseeing til Søgne. Sørlandet ER vakkert, ingen tvil om det!

Takk for en FORTREFFELIG helg, jenter! Neste stopp Molde våren 2012? Ellers er dere og hjertelig velkomne til Haugesund!

Du vet du er i turnus

2011-10-15T13:04:00.000+02:00

NÅR:

du bor i en del av landet (evt i et annet land) med andre værforhold enn der du studerte.

du har en tendens til å klage over disse værforholdene. (Argh! Regner det IGJEN?)

du har en tendens til å klage over sykehusboligen du bor i. (Stygge gulvbelegg!) (Jeg liker egentlig leiligheten min da.)

du er blitt ekspert på å prioritere kroppens behov når du har et ledig sekund.

du har gått endeløse timer på jobb uten å føle at du har tid til ovennevnte - og er blitt avhengig av å ha en banan lett tilgjengelig. Du har også lært at det er dumt å drikke mye på jobb. Men det er dumt å drikke for lite også.

du har prøvd å diktere mens du spiser. Stakkars sekretærer...

du har på et eller annet tidspunkt måttet ta på deg skylda for alt som er galt med helsevesenet.

du går rundt med masse rart i frakkelommene dine. Og har innimellom lyst til å ikke bruke frakk men A) det er ugunstig å være ung kvinnelig lege uten frakk. og B) du har ikke plass til alt i kittellommene.

alt skrotet i lommene ender opp i skapet ditt på slutten av arbeidsdagen, når du tømmer frakken. I skapet ligger teip, kronestykker, eksplorasjonsgel og spredte kompresser, samt en og annen (heldigvis ubrukt) "Astrup."

du har felleskatalogen og TurnusABC på iPhonen/smarttelefonen din! Og skulle gjerne brukt de mer, men synes det er litt uproft å fikle med telefonen foran pasienten.

du har på et eller annet tidspunkt blitt rasende sint på Dips/talegjenkjenning/infomedix/Magicweb. Og hatt lyst å kaste datamaskin/kopimaskin e.l i veggen.

du har på et eller annet tidspunkt tatt feil av pasienten og en nålepute. (bom. bom. bom.)

tanken "jeg kan INGENTING!" rammer deg hardt og brutalt med jevne mellomrom.

litt senere kommer tanken, "MEN KANSKJE JEG KAN LÆRE NOE!" og muntrer deg opp for en stakket stund.

så blir du deppa igjen, for du KAN JO INGENTING.

dette fortsetter i en evig sirkel.

så bytter du avdeling når du føler du kan en liten brøkdel av noe.

du eeeegentlig liker jobben din. :)

du gruer deg til vakt, men gleder deg til vakt, for det er da man lærer mest.

du blir SJELEGLAD når den som skal ta over vakttelefonen/vaktcallinga kommer, og sier (evt tenker) "JEG HAR ALDRI BLITT SÅ GLAD FOR Å SE NOEN FØR DEG AKKURAT NÅ!" når arbeidsmengden bare virker til å øke på. Så innser du at det er litt dramaqueen å si noe sånt, og at det ikke er det lykkeligste øyeblikket i ditt liv, for DET ville jo vært stusselig.

studievennene dine er spredd land og strand over. (Har venner i turnus i Nordkapp og spredt sørover helt til Kristiansand!)
Og du er sjeleglad for at du kommer til å treffe noen få av de i slutten av OKTOBER! WEEEEE! (ok da, det siste gjelder iallfall for 3 turnusleger jeg kjenner, pluss meg selv, og er ikke overførbart til turnusleger generelt)

Feel free to add your own! :D

Fine Rogaland!

2011-10-05T15:00:00.000+02:00

Forrige uke var det herlig Indian summer. Så jeg brukte tida godt, og fikk sett litt av Haugesund og Karmøys turistattraksjoner. Innimellom må man leke litt turist... noe jeg antageligvis gjorde litt for lite i Oslo. Innser at jeg etter 7 år i Oslo f.eks aldri har vært i Munch-museet.
Å leke turist er litt mer komplisert i Haugesund, da kollektivtrafikken ikke er helt som i andre "storbyer." (Jeg lo av en mail jeg fikk av Norwegian nettopp - som annonserte for storbyturer - i inn- og utland! Finnes det egentlig storbyer i Norge? Selv Oslopatrioten i meg kan med nød og neppe godta at Oslo er storby.) Men å ta beina fatt funker greit det, og en liten busstur i ny og ne gjør at man kan få med seg en del uten bil.

Jeg har lyst på bil snart, må vel snart begynne med litt research. Noen tips til ei jente som ser mest på fargen på bilen? :p

Vel, tilbake til oppdagelsesuka. Uka starta grått. Onsdagen gikk jeg lang tur i Djupadalen i gjørme og gråvær, sammen med ei av de andre turnuslegene som forbarmet seg over ei klønete byjente. Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg var på asfalten på vei hjem.

Jeg SA det var GRÅTT!

Oppå "Presten". Hele 213 moh. Haha.

Dagen etterpå skein skola, og jeg gikk regnjakkefri til Haraldsstøtta. Da jeg kom fram syntes jeg egentlig ikke Haraldsstøtta var så veldig spesiell, men Krosshaugen var stilig. Jeg har jo flytta til Korsfylket!

Jeg måtte jo leke japansk turist, og ta masse bilder.

Måtte kanskje ha med et bilde av Haraldsstøtta og, som du ser bak i bildet.

Fredag tusla jeg egentlig bare langs kysten mot Karmsundbrua, mens jeg spiste is, men tok vel egentlig nesten ingen bilder. Satte meg langs havet og leste bok, på min nye Kindle. :)

Lørdag hadde jeg fri, så jeg bestemte meg for å ta bussen ut til Karmøy for å se nærmere på kirka jeg har sett på avstand. I tillegg var det noe vikinggreier i nærheten der. Det var fortsatt så varmt at jeg ikke trengte jakke, tror det er første oktoberdag jeg noensinne har gått uten jakke i dette landet.

St.Olavskirke. Synes den er stilig jeg.

Fra Avaldsnes kan man gå videre ut på Bukkøya, der de har bygget opp en vikinglandsby. Det er visst mye arkeologiske vikingfunn i området, de dreiv på og gravde etter funn i nærheten av kirka.

Når jeg skulle tilbake, ble jeg stående å stirre på denne øya - det så jommen meg ut som om det var en svart geit eller sau på toppen av den!
Tilslutt skjønte jeg at det måtte være nærmere 3 sauer/geiter. Som så ut til å bo på den øya. Virka litt stusselig. Eller kan de svømme? De sto og stirra på oss turistene. Skulle hatt kikkert eller bedre zoomfunksjon på kameraet. Men men.

Ja, så nå får jeg etterhvert 3 venninner på besøk i ulike helger framover, så da veit jeg iallfall om noen steder som går an å vise fram! :) Så spørs det bare om været samarbeider litt. Noe jeg betviler.
Ble litt glad da jeg innså at årets regn sørger for billig strøm - for blokka jeg bor i er berykta for å være kald! Så er jo altså årets tragiske vær også godt for noe.

"Hjem"

2011-09-26T20:30:00.000+02:00

Til tross for mitt problematiske forhold til begrepet "Hjem" innser jeg at Haugesund egentlig er allerede blitt hjemmet mitt.
På flyplassen (som strengt tatt befinner seg på Karmøy) står det Welcome to the Homeland of the Viking Kings.
Og hey, det som er godt nok for vikingkongene er også godt nok for meg!

Eivindsvatnet

Her kan du egentlig se blokka mi, men det blir så smått at det er vanskelig å forklare. Det er ikke så langt fra den nederste tingen som stikker ut av vingen. (Jeg kan ikke så mye om fly.)

Her bor jeg! Hvis du tar den nederste rekka, så bor jeg nest borterst, dvs den som nesten er bortgjemt pga gresshaugen. Du ser også at Haugesund innimellom er velsignet med blå himmel. Det er faktisk ikke photoshop! :p

Borte bra, "hjemme" best. Til en viss grad, iallfall!

Avspasering = livsforlenging

2011-09-18T13:04:00.000+02:00

Jeg har hatt friuke. Det har vært aldeles fantastisk. Med unntak av turen bortover, som tok aaaalt for lang tid for ei jente med turnusrelatert søvnmangel (finnes det en ICD-10-kode for dette?). Det er dumt at det ikke går fly østover fra Haugesund på lørdag etter kl.06 - da var jeg fortsatt på jobb. Måtte ta buss-ferge-buss til Stavanger, der jeg hang på flyplassen et par timers tid før flyet gikk til Oslo. Utrolig rolig stemning på flyplasser på lørdager, tror jeg nesten aldri tidligere har flydd på en lørdag før. Jeg kom da fram tilslutt, og fikk med meg MUF i søvndeprivert tilstand.

Jeg har i løpet av friuka mi tilbrakt litt tid med mine søte foreldre. Mamma har til og med fått facebook i løpet av uka. Vi var et par timers tid på Drammensbadet, og selv om jeg kanskje er 15 år for gammel for dette så koste jeg meg :), både i vannsklia og bølgebassenget.
Mamma fikk til sin store glede spilt Ticket to Ride med oss, hvis noen vil spille dette spillet er det bare å stikke til Drammen.
I Oslo har jeg fått med meg dåp, og hengt med gode venner, og forlenget livet:

Onsdagen var en liten sommerdag i Oslo, og jeg var heldig og hang på Aker brygge flere timer. Først alene, deretter med Siri, som også hadde fri i turnusen sin. Jeg ble til og med bittelitt solbrent - elsker sommerdager i september!Måka har skjønt det - Hennig Olsen er best!

På torsdag fikk jeg med meg Fellesskapet, og quiz - og laget mitt vant. Riktig nok delt førsteplass med de som stortsett alltid vinner - og jeg gikk halvveis i andre runden for å rekke toget.

Tilbake tok jeg Haukeliekspressen. Vakre fjell og vakkert vær, nok en gang. Men var deilig å komme fram. Nå har jeg frihelg i Haugesund, og jeg nyyyyter det. For neste helg bærer det til Oslo igjen... Hehe. Oslopatrioten i meg liker det. Eks-ukependleren i meg sukker oppgitt. Men oktober - da skal jeg ikke østover en eneste gang. (Iallfall ikke som jeg vet om nå!)

Hun ble advart!

2011-09-12T17:09:00.006+02:00

Jeg er på østlandstur. Har friuke. Herlige greier.
Jeg tilbringer dagene litt i Oslo og litt i Drammen. Har stemt på selveste valgdagen, tidligere har jeg alltid forhåndsstemt... ble litt stressa av å tenke på at i dag var siste mulighet! Ble til og med spurt av lokalavisa etterpå hva jeg hadde stemt. :) Så hvis du lurer kan du lese det der imorra. Haha. Det er vel ikke akkurat et sjokkerende valg jeg har tatt.

Visste du at der du bor (les: er folkeregistrert) 30.juni avgjør hvor du skal stemme i kommune- og fylkestingsvalget? Men det samme gjaldt ikke for kirkevalget. Der var jeg utskrevet av listene. Jaja. Stavanger bispedømme er vel ganske så konservativt, så mine stemmer hadde vel glidd inn i majoriteten der uansett.

Mamma stemte også i dag. Lokalvalg kan hun stemme på , selv om hun er svensk. Hun vurderer å "bli" norsk før neste stortingsvalg. Spørsmålet hennes var, "Er norske pass blitt rimeligere nå?" Når valget om statsborgerskap bunner ut i passets pris, kan man jo lure på hva et statsborgerskap er verdt...

Her er et bildeglimt av dagens tur i Drammen. Min 59 år gamle mor bestemte seg for at hinderløypa var en utmerket idé. Hun måtte jo teste den ut for tweensa!

Jeg lo så jeg grein. Folk som gikk forbi lo også.

Tilslutt ropte jeg - nå havner du på bloggen min! Jeg tok den manglende reaksjonen som stilltiende samtykke. :) Mamma er kul.

På plass!

2011-08-27T19:06:00.001+02:00

Jeg er nå folkeregistrert rogalending, og har allerede funnet noen ting jeg liker med Haugesund. Så detta blir bra!

Haugesund er en fin by synes jeg. Jeg liker havet, og da passer det fint å bo her.
Når høststormene kommer blir det nok litt rart å være her, men jeg har da vært ute for hardt vær før! (Tyfoner var en regelmessig del av mitt liv fram til 1998. Men storm i høyblokk og norsk storm er kanskje to forskjellige ting.)

Foreløpig synes jeg vinden som blåser her er fascinerende - for skyene fyker så fort forbi! Det er som om noen trykker på fast forward. For det kan være tungt skydekke - og så går det 10 minutter og så er det blå himmel! Gøy når det fossregner når man er på jobb, og solen stråler når man går fra jobb. Litt kjipere når det er motsatt.

Leiligheten min er nokså bra. Den er stor og lys og nå begynner den å bli ryddig også. Bilder kommer kanskje etterhvert når jeg har fått opp litt på veggene. Det styggeste med leiligheten er gulvbelegget - men det går å leve med! :)

Innen gangavstand har jeg både jobb og gågata i Haugesund. Det er innimellom litt dumt å bo så nærme jobb, iallfall rett før man skal på jobb og man synes ambulansesirenene hyler i ett sett!
Men Haraldsgata, Haugesunds Karl Johan er et ypperlig sted å tusle litt, og et fint sted å se på mennesker. Jeg driver med kafétesting, men har foreløpig ikke funnet Haugesunds svar på Stockfleths eller Starbucks. Og når dama som tar ordren din ikke skjønner hva du mener med en Latte, så er det kanskje like greit å angre seg å si, "Jeg tar en svart kaffe jeg!"
Det er også en by full av rånere. Det er underholdning i hverdagen når bilene raser forbi med dundrende musikk - for så å parkere utenfor Classic Kebab.

Vår Frelsers kirke i sentrum

Litt nedenfor gågata finner man kaia, Haugesunds svar på Aker brygge. Her er det god stemning og hyggelige steder der man kan spise eller drikke kaffe, og mye båtfolk.Så er det også sånn at man kan gå litt oppover fra der jeg bor, og plutselig er man i idylliske naturområder.Og vet du hva - her på Vestlandet er det bølger i ferskvann! Utrolig men sant. Bademuligheter innen gangavstand - men det er nok for kaldt å bade nå. Men det er det kanskje på Østlandet (<- link) også? Hmm. Fortsatt 18 grader i Oslofjorden ja. Det er det nok ikke her.

Et lite troll i skogen ved Eivindsvatnet.

Med andre ord, jeg har det bra som vestlending, og gleder meg til å finne flere ting å like ved denne byen og dette området! :)

På flyttefot - til noe bedre!

2011-08-11T10:12:00.002+02:00

Etter jeg hadde skrevet lenge og vel om hvor fantastisk Oslo er (<-- link), kommenterte en ektefødt Rogalending om at alt var jo vel - jeg skulle jo flytte til noe BEDRE! :)

Det er mange rogalendinger som er glade i Rogaland, så det er lov å håpe at jeg også kan bli det.
Det vil si - jeg er jo allerede glad i Rogaland, men dessverre er Oslo foreløpig litt suveren. Men jeg jobber med saken!

Fordeler med Rogaland:
Jeg har gode venner i Stavanger. Jada, jeg vet at Haugesund ikke er Stavanger, men det er jo iallfall fysisk kortere mellom Haugesund og Stavanger enn Oslo og Stavanger.

Jeg skal bo på ETT sted. Ukependlinga er en saga blott. (Ukependling anbefales ikke.)

Garderoben min trenger fornying. Jeg eier hverken støvler eller regnjakke eller regnbukse. (Det går forresten fint å bo på Østlandet uten disse eiendelene. En gratis paraply fra Blodbanken holder i massevis!) Flytting er med andre ord en unnskyldning til å gå litt shoppingamok.

Jeg får godkjent jobbinga som et skritt videre i utdanningsløpet - i motsetning til der jeg jobba sist. Verdifull erfaring uansett, men den brakte meg ikke nærmere det å kunne praktisere selvstendig! Månedene jeg har jobba allerede har fått meg til å innse at det er etter studietida at selve læringa begynner! Hurra for en jobb der man stadig lærer noe nytt.

Sist men ikke minst: jeg har friuke i september allerede, og DET GÅR FLY TIL OSLO. Og buss. Hahahaha.

Jeg lover - jeg skal skrive fine innlegg om Rogaland i framtiden! Må bare flytte dit først, og oppleve Korsfylket på egen hånd. Imorra går flyttelasset - og jeg er ikke lite spent. Er takknemlig for at jeg får lov å tro på EN som går foran meg og som er med meg hele tida.
Så har sikkert Oslojenta i meg godt av å oppleve at det finnes andre fantastiske steder (noe jeg forsåvidt vet godt fra tidligere i livet) - og det blir GØY å finne det som gjør Rogaland til et BEDRE sted enn Oslo. :D Velkommen på besøk!

Skattejakt

2011-08-01T23:12:00.001+02:00

Jeg har tatt farvel med vikarstillingen og det fine sykehuset jeg jobba på. Siste vakta mi var det hele to pasienter som sa at de var såååå fornøyde med sykehuset. Det var jo så hyggelig! Og jeg er enig.
Nå har jeg to uker ferie. I juli har jeg hatt flere miniferier, og det har vært deilig. Jeg ble plukka opp på bursdagen min, av mine foreldre og søster. (Bror måtte jobbe på Vestlandet.) Målet med turen var for det første å dra til mammas barndomshus i Sverige, for å velge ut noen jordiske skatter. Huset til mormor og morfar, som først var huset til oldemor og oldefar, er nå huset til min tante. Ting skulle fordeles mellom familier... og det var morsomt å kikke etter gamle skatter.

Det var (fram til 22.juli i 16tida) ganske så morsomt.

Vi fant gamle dokkehusdokker:gamle ismaskiner /eller muligens en smørkvern, fra fabrikken oldefar og morfar jobba på.
Her er det andre ting fra den samme fabrikken. Laggkärlfabrikken i Habo. Fra venstre til høyre: mamma, søster, tante, onkel, fetter, mammas fetter, pappa.
en gammel symaskin - der du kan snu maskina opp ned og dermed ha en arbeidsbenk.
et glimrende eksempel på manglende bruk-og-kast mentalitet. Det er viktig å beholde den lekke koppen, man kan jo ikke kaste no! Sier også litt om mengden ting det har vært å rydde i etter mine besteforeldre - morfar tok vare på ALT.
bittesmå heklenåler: (dårlig bilde, men gidder ikke grave de fram fra kassen på loftet akkurat nå for å ta nytt.) De tok jeg med meg... men jeg tviler på at jeg har tålmodigheten til å hekle noe med de! nyttige ukeblad:
og masse bær:Så hadde vi jo hyggelig familietid. Er ikke akkurat så mye vi får av det! I påska var vi hele familien samla et døgn, og i sommer får vi ikke noen tid som hel familie.

En kopp kaffe ved Göta kanal

Vi har reist mye til og fra Habo, men vært veldig lite andre steder i Sverige. Derfor tok vi et par dager i Karlstad. Selv om "sola i Kallsta'" er et begrep, regnet det store deler av tida vår der. Men vi hadde det kjekt likevel. Mamma syntes Karlstad var full av fine blomster. Det syns jeg og.

Har vel aldri hatt en ferie der jeg har hatt så enormt behov for nyheter, men det er jo tidligere nevnt i et mer alvorlig innlegg.

Jeg fant forøvrig en I ♥ Oslo t-skjorte. Så vet dere det. Og det er sant. Jeg elsker virkelig den byen. Og jeg misunner alle som skal flytte til byen. Og alle som bor der. Vi ♥ Oslo!

Et forandret land

2011-07-25T19:01:00.007+02:00

Ord blir tomme. Forrige innlegg var et uttrykk for min kjærlighet til Oslo. Bare dager etter at jeg sluttet å bo i Oslo, valgte en mann å angripe den herlige freden og naiviteten i denne byen, og dette landet.

Jeg forlot Norge den 20.juli. Salutten for kronprinsen rakk lyde, 21 skudd fra Kongsvinger festning, før jeg satte meg i bilen med nærmeste familie og reiste til Sverige, til mammas familie, der bursdagsfeiring, et par dagers ferie, spill-spilling og skattejakt ventet.

Jeg kom tilbake til mitt lille land den 25.juli. Så få dager, men et forandret land ønsket meg velkommen hjem.

Når jeg nå på nytt er på Kongsvinger, akkurat for sent til å rekke fakkeltoget her, ser jeg på tidligere nevnte kronprins tale på Rådhusplassen. Han snakker om gater fulle av kjærlighet. Pappas fetter intervjuer min firmenning på tv2, og jeg føler meg nært knyttet til landet - mitt fedreland. Jeg føler meg mer norsk enn noensinne.

Den 22.juli skulle jeg "bare sjekke" Facebook. Klokka var rett over 16. Bestyrtet roper jeg på mamma,pappa,søster - en bombe? I regjeringskvartalet? I mitt kjære, elskede Oslo? TVen ble raskt skrudd på, og BBC var ganske kjapt i full gang med å rapportere, den lille infoen de hadde. En times tid til tok det før svensk tv reagerte, og samtidig var Facebook/Aftenposten/VG/Dagbladet under hyppig oppdatering - man rekker ofte bli mer oppdatert enn TVsendingene er. Dramaet fortsatte å utvikle seg. Da jeg la meg, var det meldt 10 dødsfall på Utøya.

Da jeg våkna, sjekka jeg Facebook det første jeg gjorde. Tallet var over 80. Sjokket var stort. Suget etter nyheter var enormt. Vi brukte mye tid på å se på TV. Sveriges SVT2 sendte direkte fra NRK1 det meste av tida. Et merkelig sug om å være i Norge - være i sorgen - meldte seg.

Det varmet å se Sveriges medfølelse i form av rikelig med nyheter i avisene, samt flagg på halv stang. Dagens stille minutt ble observert foran tven, foran NRK1, med flere av nordmennene som var der vi var.

det norske flagget er det vakreste i verden - nært etterfulgt av det svenske.

En manns hat - og kaldblodige drap av ungdom - og traumatisering av resten av ungdommen på denne leiren - og traumatisering av et helt land - er totalt ufattelig. Det at han rettferdiggjør gjerningene sine er også uforståelig.
Mannen har krav på en forsvarsadvokat, vi er jo en rettsstat - men jeg misunner ikke mannen som har fått denne oppgaven.

Kondolanser og meldinger, fra Spania og USA, om at folk tenker på og ber for oss i Norge - varmer. I dag fikk mamma en telefon fra en tidligere misjonærkollega, som ringte fra New Zealand, for å si at de ba. At Norge er i internasjonale mediers fokus er uvant. Og grunnen til at vi er det, er grusom.

Norge mobiliserer samhold. Norge tror på demokratiet. Vi kan være uenige om mangt - men vi hører sammen, og bygger et land sammen.
Ja, terroristen har tatt fra oss mange fremragende mennesker. Og han har tatt fra Norge vår "uskyld," som flere har nevnt.

Men jeg ber om at alt som har skjedd kan ha forvandlet oss som står igjen til det bedre. Forvandlet Norge til et annerledes, men bedre land. Der vi elsker hverandre og tar vare på hverandre.

"Selv i sjokk og sorg, har det norske folket ikke blitt hysteriske. De står i mot hatet. De er dypt bedrøvet, men ingen har etterlyst hevn, og det har ikke vært noen spontane reaksjoner på massakren. I stedet sier nordmennene at de nå ønsker mer menneskelighet og mer demokrati. Det er et imponerende tegn på styrke fra denne lille nasjonen" (Der Spiegel, tysk avis.)

"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen." (Stine Renate Håheim, hyppig sitert, klok AUFer.)

Den gangen DA.

2011-07-18T16:42:00.000+02:00

Jeg har ikke lenger noen bopel i Oslo. Den fine leiligheten ble skrubbet ned til den skinte og den skal forresten selges - lyst på fin leilighet? Legges nok ut på finn.no etterhvert.
Selv om jeg med ukependlinga på mange måter flytta fra Oslo i mars, er det nå offisielt - jeg bor ikke lengre i Oslo. Og kommer nok ikke til å gjøre det på noen år iallfall. Hva fremtiden bringer vet Gud, og jeg har ingen anelse. Det eneste jeg vet er at det neste 1,5 året skal tilbringes i Rogaland, etter all sannsynlighet.

Jeg kan nå legge bak meg en epoke. Det er ikke fritt for at jeg misliker at jeg skal forlate byen jeg har forelsket meg i, en kjærlighetshistorie som har utviklet seg de siste 7 årene. Hvis noen finner en I ♥ Oslo t-skjorte forventer jeg at de sier fra til meg.

Nå kan jeg begynne å si, "Da jeg bodde i Oslo." Jeg starter likegjerne her.

Da jeg bodde i Oslo :

-var jeg ifølge folkeregisteret bosatt på Auli, deretter Drammen. Har altså kun bodd to år på papiret i Oslo, 87-88 og 92-93. Likevel er Oslo stedet jeg føler meg mest knyttet til i Norge.
-bodde jeg et år på Fjellhaug (Sinsen), to år på Bislett, tre år på Skøyen, og et år på Haugerud.
-hadde jeg finest utsikt på Fjellhaug, mest sentral beliggenhet på Bislett, nærmest til Frognerparken og Bygdøy fra Skøyen, og best plass og deilig balkong på Haugerud. :)

-har jeg bodd med bare hyggelige mennesker! Så velsigna jeg er!!

fine folk på Bygdøy og på Peppes

og på Aker brygge på 17.mai

-pendlet jeg mye, til Gjøvik, Gran, Mysen og tilslutt Kongsvinger.
-klaget jeg MYE på Oslo sporveier, som ble til Ruter i 2008.
-men var egentlig stortsett fornøyd med kollektivtrafikk som gjorde at jeg fortsatt ikke har eid bil, og fremdeles har en god del bykjørings- og parkeringsangst. Da jeg skulle kjøre flyttelass med mammas og pappas lille lysegrønne Hyundai Getz kjørte jeg meg bare vill én gang. Og forsøkte meg på litt lukeparkering på Majorstua. Med liten bil og store luker gikk det fint. :p
-var jeg aktiv i Misjonssalen. Der ble jeg kjent med mange flotte folk!
-jeg begynte å gå litt på ski igjen - dette punktet kombinert med forrige punkt - gjorde at jeg dro på hytte/skitur med ei jente fra Macau. What are the odds?
-begynte jeg å blogge, først på xanga, deretter her.
-ble Facebook en del av hverdagen til utallige (Det finnes sikkert tall på dem, men utallige høres flere ut enn x,y millioner) nordmenn, deriblant meg.
-ble gamle Holmenkollen revet... -og nye Holmenkollen bygget.-ble ski VM arrangert i Oslo. Og jeg oppdaget at jeg hadde klaus. En meget situasjonsbestemt klaus - takler ikke folkemengder på tbanen i Oslo. Takler det fint i andre byer. Så jeg fikk aldri kommet meg opp til skiløypene. Men fikk med meg medaljeseremoni i sentrum for stafett-gullgutta! Bildet er fra noen dager FØR moroa brøt løs. Da vågde jeg meg opp til Holmenkollenområdet.
-bodde jeg med en skilpadde som skremte vettet av besøkende når de gikk på do. Den valgte ofte å krype ut fra favorittstedet under baderomsskapet når besøkende hadde satt seg ned og ante ingen fare. Haha!
-pusset Oslo opp gater. og jernbanenett. og trikkenett. og tbanenett. og veier. og kryss. Og ble ALDRI FERDIG. Asfalt ble til brostein som ble til asfalt på nytt, for det var litt for rystende for trafikken med brostenen. Ååå, manglende konsekvensutredning! Carl Berner fikk en utrolig firkanta rundkjøring. Oslo S området ble faktisk mye vakrere.
-ble Operaen bygget, og ble sporenstreks en turistattraksjon. Og barcodeprosjektet er i full gang.
-fikk jeg en cand.med grad.

fornøyde nyutdanna leger!

-begynte jeg å drikke kaffe (nesten) daglig.
-klagde jeg over at Starbucks ikke fantes i Oslo.
-men var fornøyd med Stockfleths som byens desidert beste kaffe.
-og reiste ut av landet nesten bare for å få litt Starbucks. (Neida. Jada.)
-reiste iallfall ut av landet. Texas, Hong Kong, Macau, Tanzania, Canada, mere USA, Egypt, Frankrike. I tillegg til flere turer til Sverige og Danmark. Nærhet til Gardermoen er en fordel når man skal reise!
-mistet jeg min siste gjenlevende besteforelder.
-jobbet jeg som pleieassistent, scopvakt, telefonsvarer/sykepleier, fastlegevikar/assistent, turnuslegevikar.
-ble jeg Apple-fan. Ehh, eventuelt Appleoholiker.
-likte jeg å sitte på Karl Johan og se på mennesker.

Nå må jeg slutte før jeg blir for deprimert. Jeg er helt sikker på at livet på Vestlandet blir bra det også. Slutter med noen glimt av fin-fine, slående vakre, uforglemmelige Oslo! (Har jeg smurt tykt nok på nå?)

Operaen

Utsikten fra den siste leiligheten. Tatt med iPhonen min, men gir et inntrykk av hvordan solnedgangene over Holmenkollen som skimtes på bildet kunne arte seg.
Slottet - 17.mai. Og fine Bergljot.

Aker brygge

Oslofjorden sett fra Hovedøya

BygdøyFrognerparken
St.Hanshaugen

utsikten over Oslofjorden, fra Midtstubakken

Takk for 7 fine år, Oslo!

I'm a bookaholic.

2011-07-10T18:47:00.001+02:00

Jeg har lenge vært en bokorm. Bokavhengig. Boksluker.
"Frans lærer å lese" var en av de første bøkene jeg leste. I første klasse leste jeg Laura Ingalls Wilders' serie, om "Little House in the Big Woods.," .."on the Prairie," osv. Jeg har aldri sett tvserien, men bøkene var bra. Hadde vært morsomt å lese de på nytt. På barneskolen gikk det mye i Anne Cath Vestly, C.S.Lewis, Astrid Lindgren (men ikke de mer overnaturlige), Beverly Cleary, Ann M Martin, Elisabeth-bøkene, Roald Dahl (som mamma syntes var forferdelig, da den eneste boka hun har lest er den med Georg som tar livet av farmora eller åssen det nå var). Mot slutten av barneskolen/begynnelsen av ungdomsskolen gikk det mye i Frank E Peretti, Janette Oke, Bodie Thoene og Francine Rivers.
1.juledag innebar ofte å lese ut minst en av julegavene.

I fjor sommer ba jeg om boktips på Facebook, som bl.a gjorde at jeg leste "The curious incident of the dog in the night-time" og "Mors og fars historie." Begge gode bøker som jeg antagelig ikke hadde lest ellers.

I år prøver jeg på nytt. Om det blir noen nye forfatteravhengigheter, eller hva, får man se.
Jeg tenkte - hvis jeg er på utkikk etter noen bøker, kanskje andre også vil ha noen boktips? Eller tips til bøker man absolutt ikke bør lese?

Kjipeste bokopplevelsene jeg har hatt :
Sult. (Knut Hamsun)
Du verden så mange ganger jeg prøvde å komme meg gjennom! Måtte lese den for en ikke valgfri særoppgave i 3.klasse på videregående.
The Hobbit. (J.R.R.Tolkien)
Måtte leses for skolen i Macau. Har ikke lest Ringenes Herre, pga traumene fra denne opplevelsen.
Treasure Island. (Robert Louis Stevenson)
Klassiker som tok for alltid å lese. Måtte leses - fordi det var en gave. Og jeg har litt tvangstanker sånn sett. Iallfall tidlig i tenårene.
Djevelen holder lyset. (Karin Fossum)
Nok en bok som vi måtte lese på videregående, antageligvis første krimboka jeg leste, og jeg ble nokså forferdet. Det gikk noen år før jeg leste krim igjen - og ble hekta.
(Merker du en fellesnevner? Bøker jeg tvinges til å lese - blir sjeldent bra.) (Tvang er også grunnen til at jeg ikke spiller piano.)

Nylig gode bokopplevelser:
Through Gates of Splendor. (Elizabeth Elliott)
Bok om misjonærer til Aucaindianerne i Ecuador, som ble martyrer. Boka er skrevet av den ene enka, og er en sterk historie.

The Help. (Kathryn Stockett)
MÅ leses på engelsk. IKKE les den på norsk hvis du forstår engelsk! Du kan nesten høre dem snakke ut fra sidene på boka. En nokså tankevekkende bok om 60tallet i sørstatene.

Water for Elephants (Sara Gruen)
Første tanke - har jeg kjøpt en bok som handler om SIRKUS? Til tider litt drøye scener, men jeg må si at den var underholdende. Jeg så også filmen etter jeg leste boka, og BOKA VAR SÅ MYE BEDRE. Det pleier være sånn, dessverre. Å sitte i kinosalen og irritere seg over snarveier som tas, og ting som forandres fra boka, er rett og slett ikke verdt det. Samtidig som man jo er nysgjerrig på hvordan filmskaperen har klart å formidle boka...

Gjenferd. (Jo Nesbø)
Jeg leser stortsett to krimforfattere, nemlig Jo Nesbø og Camilla Läckberg. Jeg synes Snømannen var best, men Gjenferd er en ganske bra bok... Läckberg har litt mer familiehygge i bøkene sine, Hole er på en måte litt mer dyster.

Kate Mortons bøker. Startet med Den glemte hagen, leste så The House at Riverton og tilslutt The Distant Hours. Bøkene ligner litt på hverandre, men er gode bøker alle tre.

En bok jeg ble overrasket over at jeg likte:
War of the Worlds. (H.G.Wells)
En bok om romvesener som tar over jorda? Typisk meg ;p.

Forfattere jeg anbefaler:
Francine Rivers
En del av Frank E Peretti
Det meste av Bodie Thoene
Jane Austen
Sophie Kinsella

Bøker jeg har lest tidligere som kan anbefales varmt:
The Book Thief (Markus Zusak)
En bok om 2. verdenskrig i Tyskland.

Steingrunnen. En klassiker av Bo Giertz. Om frelsesvisshet, og en kirke i krise.

Skjulestedet. En bok om Corrie Ten Boom, en dame fra Nederland som overlevde et konsentrasjonsleiropphold, som hun ble sendt til fordi hun og familien skjulte jøder i hjemmet sitt.

Shopaholicserien (Sophie Kinsella). Chick lit som slukes. Ler høyt av galskapen hovedpersonen roter seg inn i, selv om jeg selv er altfor fornuftig til å kjenne meg så veldig igjen i shoppeavhengigheten.

Jeg er ingen intellektuell person. Det enkle er ofte det beste for meg. Bøker og filmer som jeg foretrekker er stortsett i "lett underholdning" kategorien. Skulle jeg ønske jeg var litt mer sofistikert? Ikke egentlig.

På facebook ba jeg forrige uke om boktips. Når jeg ikke teller med de jeg har lest, har jeg fått 12 forslag til bøker/forfattere å lese framover. Det er en enorm glede å være ferdig med studiet, for man har mer overskudd til å lese skjønnlitteratur når man ikke daglig propper i seg faglitteratur.
Høsten 2007 var en gledeshøst, for da tok jeg fri fra studiet, og begynte å lese skjønnlitteratur igjen. Og etter det har jeg stortsett holdt på med en bok.
Det er bare synd at jeg liker å eie bøker -- og bøker er tunge. Og jeg flytter til Vestlandet snart.

Neste skritt - kjøpe seg lesebrett. Unngå å spare opp fysisk tunge bøker til de kommende flytteprosessene. Kindle? Noen som har erfaringer med lesebrett? Hvis man skal lese på engelsk er det vel mye utvalg - men åssen er utvalget på norsk?

Det var en lang og sikkert kjip lektyre om bøker jeg liker og ikke liker. Tanker? Tips til bøker jeg må lese? Tips til hva jeg burde for alt i verden unngå å lese? Tips til om jeg burde skaffe meg lesebrett?

Pakking - DISLIKE.

2011-06-24T22:25:00.003+02:00

En sku tro at jeg, som eks-misjonærbarn, KUNNE pakke. Det kan jeg ikke. Min far kan pakke. Han er meget dyktig. Derfor slapp vi unna pakkinga. Svetten rant, mens tønnene ble stappa full av bilder og julepynt og alt man trenger for å leve som norsk i utlandet.

Jeg skal pakke (igjen). Jeg skal flytte (igjen). Og synet av en banankasse får meg til å få 170 i puls, svettetokter og kvalmebølgene veller fram.

Hva jeg glemmer mellom hver gang jeg flytter:
Hvor vondt banankasser lukter.
Hvor vanskelig det innimellom er å få tak i banankasser.
Hvor kvalm man blir av banankasser. Det gjelder forøvrig alle slags flyttekasser, så det er uavhengig av lukta.
Hvor mye mer plass ting tar når man flytter det fra en bokhylle til en kasse.
At det er dumt å pakke en full banankasse med bøker.
At jeg har for mange bøker.
Rot følger med flytting.
Det er gøy å gi bort ting på finn.no. Da slipper man flytte det.

Så er trøsten at jeg antageligvis skal flytte MINST to ganger til i løpet av de neste to årene.

Woohoo.

Kollektivtrafikken - igjen.

2011-06-20T16:13:00.002+02:00

Artikler som det her - får meg til å være takknemlig at jeg befinner meg i e.coli-infisert-drikkevann-Kongsvinger.

Jeg har uttrykt mitt sinne i helga, over at Oslos kollektivtrafikk stopper opp i sommer.
For det første skal togene ikke gå mellom Oslo S og Skøyen, fra 26.juni - 8.august. Noen som tenker - var det ikke slik i fjor sommer? JO, det var det.
For det andre skal ikke banen gå mellom Stortinget og Majorstuen, lørdager og søndager fra 11.juni til 24.juli.
For det våkne mennesket betyr det at man må ta buss nr.11 (=føttene sine), fra Stortinget til Majorstuen, alle helger fra 26.juni - 24.juli. Jeg er ukependler. Det betyr at det er helgene jeg tilbringer i Oslo. Weeeeeee.

Argh. Og så gjør arbeidet at oi- banen ikke går mellom Majorstua og Stortinget mandagen heller fordi betonget ikke hadde størkna!!

Da kan man ikke gjøre annet enn å LE. HAHAHAHAHAHAH.

Så for å være litt seriøs - Oslo har et godt utviklet kollektivsystem. Jeg husker da jeg søkte bibelskole i Texas, fant jeg ut at skolen lå en time utenfor San Antonio. Bortskjemte meg tenkte at det sikkert gikk noen slags busser til byen. Den gang ei. Bil, bil og atter bil. En og annen Greyhoundbuss betjente området en gang daglig, men jeg fant aldri ut om det gikk an å ta den til San Antonio.

Om under to måneder er jeg sikkert flau over dette sutreinnlegget, for da har jeg flytta fra den eneste byen i Norge med et velfungerende kollektivtilbud. Jaja. Jeg sutrer likevel.
Dumme NSB og Ruter.

Turnustanker

2011-06-14T18:05:00.000+02:00

Jeg leser flere legeblogger, erstories.net, drgrumpyinthehouse.blogspot.com, doccartoon.blogspot.com blant andre. Å blogge om livet på sykehuset er noe man skal være litt forsiktig med. Men det er en stor del av hverdagen min for tida, og her kommer noen små glimt.

Brodern spurte på tull, "Så er det liksom sånn at det kommer noen og trenger nytt hjerte og så skjærer du et grisehjerte og gir ham?"
Ehm, nei.
Det er mer sånn at jeg undersøker magesmerter (en stor del av gastrokirurgien) og brukne bein. Prater litt, undersøker litt og tenker litt. Bestiller blodprøver og røntgen. Fokuserer på Hb, leukocytter og CRP. Innimellom litt leverprøver. Glor på røntgenbilder - er det brudd? Er det tarmslyng? Spør "sjefene" mine og iverksetter behandling. Gipser litt og syr litt... Skvetter til når callinga ringer. MAKAN til ubehagelig lyd.

Er papirarbeidsslave. Innkomstjournaler, epikriser, sykmeldinger, resepter, notater og mest irriterende av alt: personskadeskjema.

Prøver å ikke være nonchalant. Prøver å ta pasienten på alvor. Ikke alltid like lett når det er mange som venter og du har vært på jobb i ørti timer. Mine nokså internasjonale kolleger skjønte ikke uttrykket ørti.
Sa du åtti? Nei, ørti.
Førti? Nei, ørti.

En pasient sier, "Du er et fornuftig kvinnfolk. Er du gift? Er så få fornuftige kvinnfolk at når man finner en må man gripe sjansen!"
Ehm, takk, men nei takk!

Den vonde følelsen når man vet at man virker stressa, og at man ikke klarer å BRUKE tida fornuftig, og samtalen blir oppstykka og full av avbrytelser.

Beslutningsvegringen som gjør at man bruker opp all beslutningskraft på jobb, for så å stå i butikken og tenke leeeenge og veeeel over hvilken Fjordland man skal velge til middag.
Jeg trodde før at jeg bare hadde beslutningsvegring i privatlivet. Den gang ei!

Den gode følelsen når man føler at man har gitt pasienten littegranne mer tid enn strengt tatt nødvendig, og de gir uttrykk for denne takknemligheten. Eller når man har hatt en nokså elendig uke på selvtillitssida og får høre noen gode ord fra de man jobber sammen med.
Kravene til seg selv er uansett uoppnåelige.

Det lille kicket når man ser et 1 cm stort foster med hjerteslag.

Den evige usikkerheten.

Har jeg fått deg til å vurdere å studere medisin? Hehehe... :) Kanskje, kanskje ikke. Jeg liker uansett jobben min!

I'm walking on sunshine!

2011-06-01T13:04:00.006+02:00

Jeg liker sommer. Juni er en sommermåned. Meteorologen har garantert sommervær, og sola skinner iallfall, så jeg skal ut straks og teste temperaturen.

Sånn så det ut i Kongsvinger et par uker etter at jeg flytta dit.

Og sånn ser det ut nå! Heia vårregn og sol, da blir det så grønt og fint!

I dag har Mamma bursdag, HURRA! Pappa hadde bursdag for 11 dager siden, og er nesten 4 år yngre enn mamma. Det visste du kanskje ikke! Da vi var yngre ble vi opplært til å si at "Pappa nærmer seg 50 og mamma er noen-og-40." Nå kan vi si at Pappa snart er 60 og mamma er noen-og-50. Et år til iallfall! :) Det er jo bare å søke på skattelistene så finner man ut hvor gamle folk er. Jeg synes det er mer interessant enn å finne ut hvor mye de tjener. Hehe. Av og til er jeg litt for nysgjerrig for mitt eget (og andres) beste.

I'm walking on sunshine - and don't it feel good?

Enkel matte

2011-05-30T14:24:00.001+02:00

Oslo: folketall 1,4 mill.
Paris: folketall 11,8 mill.

For de våkne blogglesere - nei, Oslo har ikke 1,4 mill innbyggere. Men hvis man teller med pendlerområder, så er det det tallet wikipedia angir. Paris har heller ikke nesten 12 millioner innbyggere innenfor bygrensa, "kun" 2,2 mill. (+ 1 mill turister i nær omkrets. Høhø. Det føltes iallfall sånn på Versailles.)

Uansett : 11,8/1,4 = 8,43.

Det er altså 8,43 x morsommere å se på mennesker i Paris enn i Oslo.

Moroa økes også når venninne som bor i Paris er minst like glad i å se på mennesker som meg.
Hun har til og med kjøpt seg en speilreflekskamera med 1 meter lang linse som dermed kan zoome inn ganske heftig. Dermed kan hun ikke bare spionere på intetanende mennesker, som jeg trives med, men hun kan også ta bilde av dem, fremdeles like intetanende... Enkelte fatter riktignok mistanke. Men dette har vi diskutert, og så lenge man er i offentlig område kan man risikere å bli tatt bilde av. Det er derimot når man kan forvente privatliv, for eks i private hjem, at man kan forvente å ikke bli tatt bilde av, da er man paparazzi.

Jeg "må" ha et speilreflekskamera.

"Å glane på mennesker i byen er nesten bedre enn å gå på teater." Fabian Stang.

Jeg synes det er BEDRE. Og å ta bilder av de er bedre enn å gå på kino... Tihi!

En bitteliten film av et av de vakreste byggene i verden følger... hvis jeg får det til å funke, haha!

Paris vs Oslo

2011-05-24T11:16:00.010+02:00

Paris og Oslo er to av mine yndlingsbyer i hele verden. For de er jo ganske så like. Hovedsteder i Europa, turistattraksjoner, you name it. :p Tror du meg ikke? Bildebevis foreligger.

Politiske demonstrasjoner i sentrum.

Underholdning på tbanen. I Norge underholdes jeg av å høre på andres samtaler, for der kan jeg språket, mens i Paris er det dukketeater, sang, fiolinspill og tubaspillere som underholder.

Gullstatuer. Denne var litt sliten, stakkars, travelt på Champs Élysées og varmt var det og!

Stasjonsnavn som kan brukes i NSB-reklamer.

Kirker rett rundt gatehjørnet

Utdritningslag på hovedgata.

Fin utsikt fra tbanen.

Gatemusikanter

Et slott

En slottspark

Statuer

Rare turister fra Asia som foretrekker å ta bilder av seg selv

Kaféer finnes i masser. Og Starbucks kommer jo til Oslo i løpet av de neste 3 åra!

Som tidligere nevnt er jeg ganske glad i Oslo. Men Paris, je t'aime!

Karuseller

2011-05-10T20:40:00.000+02:00

I helga fikk jeg vært en tur i Tusenfryd. Kan ikke skjønne at jeg ikke har utnytta den parken mer mens jeg har bodd i Oslo. Er jo gøy å kjøre karuseller! Tror ikke jeg har vært der siden Russens dag i 2003... Seriøst lenge siden jeg var russ!
Sist jeg var i en fornøyelsespark tror jeg var 2006, i kjæreste Ocean Park i Hong Kong. Her har jeg blogget bittelitt om det :).

Uansett - det ER gøy å kjøre berg-og-dalbaner. Selv om jeg før ankomst lurte på om jeg hadde blitt for gammel for det, innså jeg fort at jeg ikke er for gammel for å ha det gøy. SpeedMonster synes jeg var en veldig gøy berg-og-dalbane. ThunderCoaster er jeg og en fan av, men den er litt shaky for hodets skyld.
Og SpinSpider var litt galskap, jeg psyka meg nesten ut i den køen, særlig når ei jente som kjørte den rett før var så hysterisk at ALLE i hele køen lo av henne... "JEG VIL IKKE! JEG VIL AV!"

Men SpinSpider var jo bare som en enorm huske.

Jeg er blitt litt gira på karuseller - Liseberg i sommer kanskje? Tur til USA og nyte enorme berg- og dalbaner der? Ikke vet jeg. Eller kanskje bare ta seg en tur til Tusenfryd i ny og ne.

Addicted to city living

2011-05-01T17:12:00.000+02:00

Jeg har tidligere beskrevet meg selv som byjente. Det var den gang jeg var lykkelig medisinstudent som bodde i Oslo, og ikke visste hvor patologisk (sykelig, forfatters anmerkning) byjente jeg egentlig er.

Torsdag denne uka fikk jeg tilnærmet panikk. Jeg hadde jobba 7 dager i strekk, hvorav 3 12timers vakter, og var ikke tilregnelig. Tanken på å bli i Kongsv.inger noen timer til var uutholdelig og jeg tok sporenstreks bussen til Oslo hvor jeg først satt en times tid på Karl Johan og nøøøøøt synet av mange-mennesker-på-en-gang-hvorav-noen-er-rarere-enn-meg-selv. Karl Johan er et utmerket sted å se på mennesker. Høres jeg passe psycho ut?
Eksempel A: Alle metallspraystatuene som dukker opp vår og sommerstid.
Eksempel B: To gutter fra slutten av barneskolen står og spiller fiolin og forsøker å samle inn penger.
Eksempel C: Nok en gjeng med russ som krabber oppover Karl Johan.

Deretter hadde jeg noen timer i Misjonssalen. Så tok jeg bussen tilbake til hedmarken, en kort natts søvn på hybelen, en ny dag på jobb, og etter den vakten satte jeg meg på bussen igjen og dro til Oslo for frihelg. Hmm.

Hvorfor er jeg så sykelig glad i å bo i by?
Jeg er vokst opp i by. 1998 flytta jeg ut på landet. Det var sjokk. Gone were the days da man kunne ha vindusshopping som gyldig hobby. Utrolig hvor mange øredobber man kan anskaffe seg på vindusshopping. Kanskje det egentlig heller var øredobbeshopping som var hobbyen min i Macau.

Så fulgte 6 år på landet, derav 1 år på landet i Texas, der kollektivtrafikk ikke eksisterte. Også flytta jeg til Oslo. Men så flytta mine foreldre til Drammen i fjor, og det er ubeskrivelig herlig på noen måter.

En dag i påska gikk jeg og Frida tur - og istedet for å kunne velge mellom "bruene" og "tjernet" og "nye veien" så gikk vi til en schvær kjolebutikk i Drammen sentrum og prøvde ballkjoler. Gøy. Så gikk vi videre til Gulskogen senter, som visstnok er det største senteret i Buskerud. Eller no. Der shoppa vi litt til. Jeg shoppa nytt kamera. Har forlatt min første kamerakjærlighet Canon og kjøpte Samsung kamera. Fornøyd så langt. Så gikk vi hjem. Kanskje en mil tilsammen. Herlig.

Jeg er nå delvis utflytta fra Oslo, og det merkes. Ja, jeg trives med jobben min, og ja, det er et greit sted, men det ER ikke stort nok. Jeg håper for min egen psykes del at Haugesund er stort nok. Den som lever får se.
Ellers blir behandlinga av lidelsen hyppige terapeutiske turer til Oslo og større byer.

Snart skal jeg for eksempel til PARIS. Selvfølgelig i terapeutisk øyemed. :) Hurra!

Minipåskeferie :)

2011-04-25T17:57:00.000+02:00

Jeg har tidligere sutret over påsketurnusen min på bloggen. Men jeg fikk tross alt både palmehelga og tirsdag kveld til torsdag kveld i Drammen. Men nå i helligdagene fikk de besøk av mammas søster og mannen hennes, og på 1.påskedag fikk de også besøk av pappas bror med familie. Mens jeg har jobbet jobbet jobbet. Drøye 12 timer fredag, lørdag og søndag.

Men minipåskeferiene mine var herlige.

Pappa: "Hvem tror du du er gift med?" da mamma kommenterer hvor fint pappa har vaska opp.
Mamma: "... Robin Hood??"

- ja, åssen var nå det? Robin Hood vasket opp hos de fattige?

Litt senere :
Mamma: "Hvor mange timer jobba du egentlig på hotell? Du forteller jo 17 ganger i uka om sommeren du jobba på hotell!"
Pappa: "Det nekter jeg å svare på!"

Du skjønner, pappa jobba på hotell en sommer, og snakka tysk, og lærte å vaske opp. Denne lærdommen kommer han ofte med: "Jeg har jobba på hotell!" Det var nok på tidlig 70-tall, men er den erfaringen pappa oftest henviser til. Oftere enn at han har bodd i utlandet, eller vært misjonær.

Hans Jakob veit å gi komplimenter: "De cookiesa er så gode at jeg kunne spist de til jeg døde av de."

Vi har forøvrig fått ny tv - flatskjerm. Noe jeg ikke trodde på da broren min fortalte meg. Han har det med å fortelle skrøner... Men det var sant. Og i plassen som ble ledig etter kasse-tven forsvant, jobber mamma iherdig med å få opp bilder, fra besteforeldrene mine sin barndom og bryllup osv. Det er egentlig ganske kult.

Mormor og morfar anno 1941

Farmor og farfar anno ca 1953

Så det er ikke no synd på meg, selv om jeg har syntes kraftig synd på meg selv de siste par dagene. På en måte har jeg tenkt litt annerledes over hva påska egentlig handler om, enn jeg har gjort når jeg har fri. For påska feirer jeg jo hele året. Korset og oppstandelsen er viktig for meg hele året. Om jeg da jobber de dagene det er "satt av" til å feire skikkelig, så har ikke det så mye å si.
For Kristus er uansett oppstanden!

Våååår

2011-04-05T18:29:00.004+02:00

I teorien er mars vår.
(des,jan,febr vinter, mars,april,mai vår, juni,juli,aug sommer, sept,okt,nov høst.)
I praksis er april vår.
(okt-mars vinter, april-mai vår, juni-aug sommer, sept høst.)
Evt kan man dele inn i grønn og hvit vinter.
(okt-mars hvit, april-sept grønn.)

I Danmark er våren kommet litt lengre. Der er bildet tatt, i helga. (Dysfunksjonelle kompaktkamerainnstillinger. Ikke det at jeg eier eller klarer å håndtere en speilrefleks)

Og i dag, i mitt kjære OSLO, var det VÅRREGN. Typen regn-man-er-takknemlig-for-ene-og-alene-fordi-det-ikke-er-snø.
Mange ganger idag tok jeg meg selv i tanken- folk må tror jeg er gal, for jeg ser mot himlen og smiler! Men jeg var bare glad for våren. Selv om jeg etterhvert ønsket meg en paraply. Og tenkte på åssen i alle dager det skal gå å flytte til Vestlandet.

Venner blir kjærester og forlova, og jommen meg vet jeg om noen babyer på gang og. Hehe, ikke spekuler, alt sammen er facebook-offisielt!

Det er VÅR, and I LOVE IT!

Bloggtørke

2011-03-29T20:50:00.000+02:00

Det er kanskje bare jeg som merker at overskuddet til å skrive noe på bloggen er drastisk redusert siden februar.
Eller så er det litt det at når man lever store deler av livet i taushetsplikt med sofasliting på kveldstid har man ikke så mye å bidra til verdensveven.

Jeg har iallfall hatt en fantastisk helg på Soria Moria. Masse bra undervisning, gripende fortellinger, gjensyn med gode gamle venner, altfor god (eller rettere sagt altfor mye) mat, og inspirasjon til å leve et liv som kristen lege.

Livet smiler.
Klokka er over åtte og det er fortsatt lyst. Snøen smelter, til tross for litt tilbakefall innimellom. Sola varmer, selv tidlig om morran. Jeg liker VÅR! (eller grønn vinter rettere sagt.)

Kongsvinger er helt greit. Første vakta gikk ok.
Jeg har oppdaga en kafé med god is her. Sikkert vårtegn. Til helga skal jeg til Århus. Så går det en del i jobbing i april, (må bare klage bittelitt her også - jobber fredag-lørdag-søndag-mandag påskehelga. 12timers vakter fredag tom søndag, 8 timer mandag.) men mai ser mildere ut, med mulighet for en tur til Paris!
Snart får jeg lønn, det blir fint.
Talegjenkjenningskurs gir meg sykehushverdagshumor. Dataen tolker det jeg sier i vilden sky.

Så ting som kan bli bedre - evnen til å sove når man kan. Evnen til å spise, drikke og gå på do når man kan er allerede på plass, så da er det bare søvnen som mangler før det viktigste man lærer i turnus er lært. :p
Så skal det sies at det ikke er helt min feil at søvnen blir dårlig når man slutter på jobb kl.0930, men må være tilbake på jobb kl.12 pga tidligere nevnt kurs. Da er det iallfall greit å bo i en sykehusbolig 5 minutter fra sykehuset!
Så skorter det selvfølgelig på alt det faglige og praktiske som det innebærer å være turnuslege(vikar). Sløyfer mer og mer vikarbiten mentalt, jeg er i turnus! Så får jeg 4,5 mnd lengre turnustjeneste enn jeg strengt tatt trenger. Men men. Det skader nok ikke! Jeg lærer nye ting for hver dag som går.
Det er enorm forskjell på å være student og å være i turnus. Det er for det første gøyere! :) For det andre får man hørselshallusinasjoner - var det callinga mi?

Med andre ord, jeg har det fint, til tross for litt laber blogging. Snart er det april, snart er det sommer, snart er det flyttedags. Men jeg forsøker å leve der jeg er, akkurat nå. Og der jeg er, akkurat nå, er det helt fint.
Velkommen på besøk!

Liten verden

2011-03-18T16:49:00.003+01:00

Denne uka innså jeg en ting - to av jentene jeg gikk på barneskolen med i Macau, begynner i det som tilsvarer turnustjeneste i USA i sommer. Ergo - fra en skole med max 21 elever totalt fra 1-8.klasse, begynner 3 av oss sin "medisinske karriere" i sommer. En skal bli indremedisiner og en skal bli pediater. I USA velger man spesialisering allerede før turnus. Hvis jeg spesialiserer meg innen obs/gyn, trenger vi bare en kirurg og så kan vi åpne vårt eget sykehus! haha!

Ei av barndomsvenninnene mine skal begynne på samme sykehus som ei jeg traff i Tanzania, og de skal ha turnustjenesten sin sammen.

Galskap!

Nå sitter jeg på bussen til Oslo etter endt arbeidsuke. Gratis wifi på bussen er ikke å forakte.
Snøen derimot, er å forakte. JEG VIL HA VÅR!
Igår fikk jeg vite at jeg har litt vitamin-D-mangel. Det var DET JEG VISSTE! Jeg er ikke skapt for detta landet! Jeg vil VEKK! Hadde det ikke vært for 80 timers arbeidsuke i USA, hadde jeg vel søkt turnustjeneste der, haha!

Sutre sutre. Turnuslegevikar Hanna, over og ut.

Tanker om vær og vind

2011-03-09T21:04:00.003+01:00

I dag ga jeg blod. (stjerner i boka?) Har et blåmerke fordi sykepleieren tok en vene som jeg tror er i minste laget. De er så flinke å stikke på blodbanken altså, t.o.m nåler på størrelse med en lillefinger går rett inn! (Hun spurte forresten meg om jeg hadde eksamen de to neste månedene, for da burde jeg ikke gi blod. Sist jeg ga blod var 3 uker før avsluttende muntlig eksamen. Hindsight is 20/20.)

Selvfølgelig MÅTTE jeg snakke med henne (sykepleieren) om været.
Jeg VEIT at det er klisjé å snakke om vær med fremmede mennesker, men jeg KLARER IKKE LA VÆRE.
For når helga brakte med seg sol og plussgrader, blei jeg nesten deprimert av å se ut vinduet i dag og se STORE SNØFILLER DALE NED OG LEGGE SEG PÅ BAKKEN. 10 cm, MINST!
Og fordi jorda skjønner at det er vår, blir det bare klissklasssørpesløsj, for det ER plussgrader, iallfall på dagtid! Minusgradene på natta omskaper sørpa til glattis, o glede stor.
Det er sikkert også klisjé å skrive om været med STORE BOKSTAVER. Men idag er jeg rett og slett litt irritert.
Jeg bor i feil land. Foreløpig har jeg ingen planer om å gjøre noe med dette. Men hva framtiden bringer, veit bare Han der oppe.
Et land som kun alternerer mellom hvit vinter og grønn vinter er ikke noe blivende sted.
Nå er det straks midten av mars. Jeg vil se løvetann, hestehov, grønt gress og sol! Jeg vil bade i Oslofjorden og spise is på Aker brygge.
Det er min siste sommer på en stund i nærheten av Oslo - er det for mye å be om at sommeren starter i MARS? :p Kanskje det er litt kravstort. Isåfall er jeg bare typisk norsk.

Hmm - det var enda et typisk innlegg fra meg - klaging på vær, og norsk væremåte.

Kjendis!

2011-03-05T23:29:00.000+01:00

Jeg har vært så heldig å få ha hatt en uke på Bibelskolen begge søskena mine gikk på, nemlig Fjellheim i Tromsø. Den var også til vurdering da jeg skulle velge skole, og selv om jeg tilslutt endte opp i Texas, har jeg stor respekt for denne skolen. Så denne uka har jeg ikke vært dattera til E og B, men søstera til F og HJ. Stas! Det var en uke med god og sentral undervisning, koselige folk, og feriefølelse.

Men som alle gode uker gikk uka mot slutten og vi skulle fly nedover.
Optimistiske troppa vi opp på flyplassen i god tid, og selv om både flya før og etter oss var forsinka (det snødde snømenn i Tromsø) var Norwegianflyet vi skulle med mirakuløst i rute. Or so we thought.
Når vi tenkte at nå lander flyet snart, så om ikke lenge kan vi sikkert gå på flyet, viste det seg at flyet riktignok hadde kommet til Tromsø, eller nesten til Tromsø, men rullebanene var stengt, så flyet flydde til Bodø for å tanke. Woohoo. Så der satt vi, stafetten skulle starte 1245, og flyet skulle nå gå 1255. (Billettene hadde jeg kjøpt uten å tenke på skiVM, og skulle være i Oslo 1320, så hadde jo vært greit..) Weeeee. Heldige oss, Norwegian sendte stadig meldinger, så vi slapp til og med og lete etter infoskjermene...

Jaja. Klokka blei ett, ikke noe fly. Eller jo, DER landa det. Vi stilte oss i norsk-køkulturmangel-kø, dvs kø der alle tror de er først. Etterhvert kom vi oss innpå flyet, og det viser seg at vi skal sitte ved siden av - Jo Nesbø! Jeg er veldig dårlig på norske kjendiser, og uten mitt reisefølge hadde jeg kanskje ikke skjønt det heller. (Eller jeg hadde forhåpentligvis skjønt det da to små barn kom og ville ha autografen hans.)

Vel, det varte og det rakk før flyet forlot gaten. Så fram med iphonen, inn på nrk.no og FØLGE MED PÅ STAFETTEN! Dessverre hang ikke 3Gnettet helt med hele tida... Men Jo Nesbø har fulgt med på herrestafetten i langrenn VM Oslo 2011 på MIN iPhone! :) Hahaha. Jeg lyver ikke når jeg sier at da vi endelig fikk beskjed om at vi skulle ta av (rullebanen i Tromsø hadde på nytt blitt stengt en halvtimes tid), var det max 1 km igjen av stafetten. Det oppsto protesthyl i kabinen mot å skru av mobilen... De i fremste rad fikk lov å følge med, slik at resten av flyet kunne oppdateres.
Og, det BLEI gull, fikk vi beskjed om per høytaler. (Thank you, Northug!) Og ryktet var at Northug hadde gjort no sprell på slutten, ryktet spredde seg fra de som ikke hadde skrudd av mobilen likevel... Kan mobilbruk egentlig styrte et fly liksom? I følge kompisen til kjendisen, NEI.

Og, vi KOM fram til Oslo til slutt, 3 timer forsinka. Men siden jeg hadde hatt en kjendisflytur, var ikke det så farlig. Hadde lyst å spørre ham typiske Harry-Hole-spørsmål - som NÅR KOMMER NESTE BOK? Men jeg turte ikke. Og fant ut at google er nyttig til bruk for sånt. (august 2011! hvis jeg kan stole på min gode venn google da... og det kan man ofte. :) )

Vel tilbake i hovedstaden var jeg kjapt innom leiligheten, hev i meg middag, og pakka sekken, før jeg bega meg ned til sentrum for å hylle heltene, gullgutta. Jeg skjønte ikke hvorfor tbanen var så vanvittig tom - før jeg kom meg ned til sentrum og skjønte at ALLE MENNESKENE I HELE OSLO VAR DER ALLEREDE.
Jaja. Det var gøy. Etter jeg hadde jubla og hoia for gullgutta, kom jeg meg på toget til Drammen.

Til slutt må jeg bare sitere min mor etter at hun hadde hørt noen rykter om hva Northug hadde gjort: "Vet dere hva, han satte skiene på tvären (tvers) for å hindre svensken i å komme fram!" Hmm, lurer på om det var svenske journalister hun hadde fått de ryktene fra?? Jaja. Jeg synes nå det er greit at Northug er litt mer arrogant enn de fleste nordmenn og sølv-Sverige liker, så lenge han VINNER!

SkiVM er snart over, og selv om det er god stemning så er jeg egentlig klar for hverdagen igjen. Hva SkiVM har lært meg? Jeg har visst egentlig litt klaus. Gull er gøy. Jeg heier på svenskene når jeg "må". Og jeg MÅ skaffe meg en lue med flagg på, eller et flagg, eller noe annet skikkelig norsk klesplagg før neste SkiVM (eller OL) på hjemmebane. Når blir det tro? Det er bare å spekulere!

Jobbtanker

2011-02-24T12:54:00.001+01:00

Jeg jobba en uke i februar. Til tross for noe frustrasjon (Æææ, jeg kan ingenting! hvorfor kommer denne pasienten til meg?) var det egentlig en hyggelig opplevelse. Østfoldbanen var minimum 6 og maksimum 30 minutter forsinka. Men tid på tog er egentlig nokså lett å bruke til noe fornuftig. Sove, spise, ringe, lese. Eller, ringe, var ikke så lett med dekninga i indre Østfolds skoger. Snakka med søstera mi, og jeg tror jeg måtte ringe henne opp igjen minst 3 ganger fordi dekninga forsvant.

Det er forresten merkelig hva en kommentar på eksamen kan gjøre med en. Jeg passet meg med veldig mange pasienter for at jeg ikke skulle oppfattes som "nonchalant." Forøvrig tror jeg egentlig ikke hvordan man framtrer på eksamen nødvendigvis har noe med hvordan man opptrer i "virkeligheten." Men men. Nok om det. Å ta pasienten på alvor er viktig, uansett.
Men til tider kan man nok oppfattes som nonchalant. Når man ikke vil gi antibiotika mot influensa, for eksempel. Minner meg om et sitat fra ei som hadde vært i USA hos legen. "Han sa bare det jeg visste. At jeg hadde forkjølelse og trengte antibiotika." Ehm, nei. Og folk lurer på hvorfor antibiotikaresistens er et mindre problem i Norge enn i andre land.

Apropos antibiotika og bakterier sto det i aftenposten for et par uker siden : "Nå vrimler det av forkjølelsesbakterier," eller noe i den dur. Sist jeg sjekka, var forkjølelse en følge av virus.

Minikurs i medisin:
Antibiotika fungerer i hovedsak mot BAKTERIER.
Forkjølelse og influensa forårsakes av VIRUS.
Virus kan drepes av antivirale midler, men stortsett tar kroppen seg av dette på egenhånd. Kroppen kan også bli kvitt bakterieinfeksjoner på egen hånd, vi har noe som kalles IMMUNFORSVAR. Antibiotika forkorter tida man er syk, hvis man har en bakterieinfeksjon, og forhindrer komplikasjoner. CRP som måles hos legen er ofte et uttrykk for at det er bakterier, hvis den er sånn mer enn 50-60. Virus kan også gi litt høyere CRP enn vanlig (som er under 8 med de fleste måleinstrumenter.) Har du en CRP på 20-30 bør du ikke få antibiotika, for det vil sannsynligvis ikke hjelpe deg, du kan få ubehagelige bivirkninger av antibiotikaen, og jo mer antibiotika man gir ut til befolkningen, jo mer resistente bakterier får man.
Dette avsnittet er selvfølgelig en generalisering, er du hos legen og får antibiotika til tross for lav CRP, så har han sikkert en grunn til å gi deg det. Eller har bare lyst å gi deg noe, for vi leger (oi, sa jeg det?) er generelt lystne på å hjelpe deg, og går du ut med en resept i hånda har vi iallfall forsøkt.

Lang tirade. Den som finner en kur mot forkjølelse kommer til å bli rik... For makan til kjedelig problem - Du må la kroppen gjøre jobben, hvile og drikke mye. Og ta tida til hjelp. TID - tidsklemma rammer oss alle. Vi har ikke tid å være borte fra jobb/skole/ferie. Det høres ut som jeg er syk. Det er jeg ikke. Men det ER kjedelig å være syk.

God bedring til februar-syke mennesker! Som ei eldre dame sa det på venteværelset : "Det er godt at februar er så kort!" Jeg har et forslag - vi gjør november kortere også og gir alle sommermånedene en ekstra dag. Jeg gleder meg til VÅR! Sola har snudd for lengst, og igår var jeg ute kl.18 og det var fortsatt ikke mørkt. HURRA!

Ørepropper

2011-02-23T11:01:00.000+01:00

Hver eneste dag gjør jeg det. Stapper øretelefonene inn, skrur på en eller annen sang og isolerer meg fra omverdenen. Det er jo ikke akkurat det at vi nordmenn er så ekstremt snakkesalige med vilt fremmede, men med ørene fulle av musikk signaliserer man en enda større avstand til menneskene rundt seg.

I butikken står jeg i kassa og skal betale. Fordi jeg hører på musikk svarer jeg i hytt og gevær og jeg får aldri med meg det jeg skal av kvittering og pose... Men det gjelder vel forsåvidt når jeg ikke har musikk på heller... Ja, nei. Automatiske svar uten at jeg tenker meg om. NEI tenker jeg. Jeg skulle ha pose, ikke kvittering! Eller motsatt. Eller begge deler, eller ingen av delene. Men det slår ikke feil, jeg svarer aldri rett.

Her om dagen satt jeg på en bussholdeplass. En yngre jente kom og spurte meg om noe. Jeg dro ut øreproppen da jeg svarte. "Å, unnskyld" sa hun... som om det ikke var MEG som skulle si UNNSKYLD for at jeg var så FREKK at jeg hørte på musikk i isolasjonens øyemed.

Ørepropper=Oslomentalitet.
Om å gjøre å ignorere mennesker rundt en, og bli ignorert av andre.
Kanskje Ski-VM kan gjøre littegranne med denne mentaliteten, iallfall noen dagers tid?
Heia Norge.

En GOD søndag

2011-02-22T10:20:00.000+01:00

Jeg er så heldig å ha hatt besøk av keksekompis nr 1, Reidun. (Kekse= schlafe, daffe, være sofagris.)
Innimellom får vi litt anti-keksekick, sånn som da vi gikk opp til Preikestolen i fjor sommer, og på søndag bestemte vi oss for å ta en tur opp til Frognerseteren og gå en tur, til FOTS riktignok.

Banen ble fullstappa av kjelker på Midtstuen, men vi kom oss opp til topps til slutt.
Det første som skjer ved Frognerseteren er at klønete meg blir nedmeid av en unge på rattkjelke, selv om jeg går på stien som er for gående. Jeg sier selvfølgelig unnskyld, for jeg landa jo oppå ungen! Han bare så dumt på meg, ingen unnskyldning fikk jeg. Kun et stort blåmerke på leggen. Jaja.
Så fortsatte vi nedover forbi Frognerseteren restaurant, der mormor og morfar feira forlovelse i 1939. For en utsikt! Vi kom forbi Holmenkollen, og der måtte vi pent gå utenfor masse gjerder... Ski-VM er rett rundt hjørnet! Til slutt hoppa vi på banen ved Ris... Da var vi egentlig ganske kalde... og klare for kafétur!

Reidun tror jeg bor der jeg peker. Jeg aner ikke hvor jeg peker. Ser ut som jeg bor i skogen.

Kompisa!

SLIPP MEG INN!
Kort tid etter dette bildet blir gjerdene dekt av OSL2O11 plakater... No freebies here.

Jeg har rett og slett ikke vært oppe og sett på nye Holmenkollen. Den ser fin ut.
Godkjent fra min side.

Isskulpturer i massevis ved Holmenkollen.

Utsikten fra Midtstubakken. Jeg liker Oslo.

På kvelden besøkte vi ei venninne og mannen hennes. Det var også kjekt :) Vi har i det hele tatt hatt en herlig helg. Takk for besøket, Reidun, velkommen igjen! Gleder meg til å bo litt nærmere deg!

Söta bror

2011-02-21T10:11:00.001+01:00

Opptrappinga til Ski-VM er i full gang og det viktigste spørsmålet hos en del nordmenn er - kommer vi til å slå svenskene? Helgas oppvarming i Drammen (my hometown ;) ) kan tyde på at svenskene stiller sterkt i år, på herresida. (På damesida lever Bjørgen og Kowalczyk i en klasse for seg. Stakkars Bjørgen, for et forventningspress.)

Jeg er halvt svensk. Ikke så ofte jeg "innrømmer" det, men jeg har da en svensk mor, og er 50% svensk til tross for at jeg ALDRI har bodd i Sverige og ABSOLUTT IKKE snakker svensk. Venninna mi som jeg bodde med før hadde bedre svensk tonefall enn meg... men hva skal man si? Man gidder da ikke snakke et annet språk når familien forstår norsk (eller iallfall østlandsk), og man allerede har fullt opp med å lære seg engelsk og kinesisk. Så kan ens språkmektige tante også forsøke å lære deg fransk, så er språkforvirringen et faktum. Å legge til svensk i miksen er unødvendig.

Til mammas store frustrasjon fortalte vi svenskevitser - og jeg fortalte henne at det var en svenskevits i seg selv at vi ungene som halvt svenske ikke tok oss nær av svenskevitsene - vi var rett og slett for svenske til å forstå oss på det.

Jeg føler meg ikke svensk - men innimellom husker jeg på at jeg har svenske gener. Som for eksempel på lørdag.
Da var det gøy å være halvt svensk - for Daniel Rickardsson tok gull, Johnsrud Sundby sølv og Northug bronse i dagens 15 km - og skiVM begynner denne uka I HOLMENKOLLEN for de som har falt av planeten og ikke fått det med seg. Med spesialpølser og reklamer som ikke handler om annet enn VM - DNB Nor? VM. Fiskegrateng? VM. Ruter? VM. Kollen-wiener? VM. Riks-TV? VM. - så burde de aller fleste nordmenn og iallfall Oslobeboerne være klare over hva som er i ferd med å skje i byen. Nedi sentrum er det full fest, oppå Holmenkollen driver de og pakker inn arenaene med gjerder og plakater sånn at man ikke kan se hva som skjer. (Noen som skal opp og se live forresten? Vi ser Holmenkollen fra stua, men jeg har i hovedsak tenkt å benytte meg av noe som kalles tv. Ikke Riks-tv, til tross for iherdig reklame.)

Ja, poenget var egentlig Norge og Sverige. Norge har rett og slett lillebrorkomplekser etter mange år i union med en storebror også kjent som söta bror. Søskenkjærligheten er uttalt, vi krangler med dem om ganske så unødvendige ting, mobber dem for å være dumme, men egentlig trenger vi dem, og vi er kanskje litt glade i dem også. Vi trenger Sverige for billig mat og effektiv arbeidskraft, de trenger egentlig ikke oss, eller pga en del arbeidsledighet kommer en del svenske unge til arbeidsplasser som norske-bortskjemt-av-olje-ungdom ikke gidder å ta. Som å skrelle bananer for Banos.

Jeg våger å påstå at Sverige klarer seg bedre enn Norge. Norge hadde flaks / ble velsignet med olje, og det er det vi har. Olje og fisk. Sverige -> IKEA, Volvo, Saab, nemlig gründerånd.
Men så håver man inn penger på olje og kan dermed ha skyhøye lønninger som igjen lønner seg for unge svensker, som kommer og jobber hardt, og yter service.
Svensker yter bedre service enn nordmenn. Eller er det bare det at det er så lenge siden jeg har sett en nordmann i servicebransjen?

Jeg babler. Nordmenn har mindreverdighetskomplekser i forhold til svensker og vil (som i ønsker, ikke kommer til. Jeg spår ikke på denne bloggen) dermed BANKE SVERIGE I SKI. Skavlan og en eller annen svenske babla i vei om Norge versus Sverige på fredag, og det ble litt komisk.
Lenge leve søskenkjærligheten. Lenge leve Norge, og lenge leve Sverige. Hver for seg.

Jeg gleder meg til Ski-VM.

bilde fra betsafe.com

Om effektivitet

2011-02-19T18:50:00.001+01:00

Det er nå godt og vel en måned siden jeg hadde avsluttende eksamen. Litt av tida etter det har jeg brukt på avslutningsseremonier og feiringer, en uke hadde jeg ferie i Egypt, og en uke jobba jeg i indre Østfold. Jeg har til og med vært på en forelesning på Blindern. (Det ble med den ene... siden jeg har fått jobb, blir det nok ikke noe særlig studering i vår.)
Men ellers har jeg hatt myyyye late dager og vært ekstremt lite effektiv. Det er merkelig at jeg får gjort ting som for eksempel å vaske huset, når livet går i 100, når man har skole, lesing, og diverse sosiale forpliktelser, når jeg virkelig sliter med å gjøre slike ting når livet går i 0.
Det har blitt litt bedre, jeg har fått rydda i en del papirer og jeg våger å påstå at rommet mitt er så ryddig nå som det aldri har vært før. (Har bare bodd der i 8 måneder, men men.)

På skolen merka jeg litt av effektivitetens paradoks. De av oss som hadde barn, leste effektivt og klarte å få kabalen til å gå rundt, mens vi som ikke hadde barn, brukte mer tid på lesesalen men fikk gjort like mye, eller mindre. Jo mer man har på teppet, jo mer får man gjort. Til et visst punkt da...
Nå får jeg ikke gjort en dritt. Alt er tiltak. Det blir vel egentlig greit å komme i gang med jobb, om tre ukers tid...

Men skal jeg innrømme noe? Latskapen er faktisk veldig deilig.

So many different choices

2011-02-16T19:00:00.002+01:00

Jeg er ikke noe glad i å ta beslutninger i mitt eget liv. Helst skulle jeg hatt noen som tok avgjørelser for meg. På tull sier jeg at jeg valgte et langt studium for å slippe å ta avgjørelser så ofte...
En gang hørte jeg eller leste jeg at tcks (third culture kids) hadde en tendens til beslutningsvegring, fordi de har opplevd forskjellige ting og vet at forskjellige ting kan være bra, og da er det vanskelig å ta en beslutning, fordi man vet at begge (eller flere av) valgmulighetene kan være gode.
Det var en fryyyktelig klønete setning, men jeg har ikke gått på skolen (som i hatt forelesninger) på to måneder og da forsvinner evnen til å lage ukompliserte setninger.

Da jeg skulle bestemme meg for hvilken bibelskole å gå på etter videregående led jeg valgets kvaler i mange måneder, før jeg tilslutt, en måned før skolestart, bestemte meg for Texas.
Så kom det neste store valget i mitt liv.
Jeg satt i Texas på internett på samordnaopptaks sider og vurderte medisin. Og det ble Oslo på toppen. I dag fant jeg lista over hva jeg hadde på 2.plass. Det var faktisk sykepleien på Menighetssøsterhjemmet, som nå heter Diakonova. Så jeg var tydeligvis mer sikker på at jeg ville bo i Oslo enn at jeg ville studere medisin. Uansett ble Oslo mitt hjem de neste 7 årene.

Igår kom tiden at jeg skulle ta det neste spranget. Nummer 248 var mitt nye lykketall. Kl. 1700 ringte jeg turnusvalgtelefonen etter en time med panikk, rastløshet, angst, puls på 120, og selvkritiskhet deluxe. (Hvorfor vil jeg ikke til xxx? Hvorfor har jeg ikke vurdert sykehus yyy en gang? Vil jeg egentlig til nordNorge? Hvorfor har ikke flere valgt zzz?) Det var heldigvis ikke noe æææ-tenk-om-sykehuset-fylles-opp-før-jeg-ringer følelse, fordi da klokka var 1625 var det fler plasser på det aktuelle sykehuset enn det var folk som skulle ringe før meg. Og ingen av dem valgte Haugesund.

Jeg sa navnet mitt og at jeg ville til Haugesund, tredelt, Rogaland. Damen i telefonen registrerte det, og vips hadde jeg turnusplass om et halvt år.

På lista mi over aktuelle steder hadde jeg 9 sykehus, hvorav 4 var mest aktuelle. 1 av de 4, Kristiansand, var allerede fylt opp, slik at jeg slapp vurdere det. Av de andre 3, ble det litt tilfeldig. Jeg var litt gira på å se noe annet enn Østlandet. (Etter 3 dager sammenhengende regn i høst kommer jeg til å angre. For ikke å snakke om vinden, som er noe helt annet enn det vi kaller vind her i Oslo.)
Men jeg kommer nok til å overleve.
Jeg valgte såkalt 3delt turnus, dvs 4 mnd hver av indremedisin, kirurgi, og psykiatri. Jeg bestemte meg for dette siden psykiatrien ofte voldte meg usikkerhet i den jobben jeg allerede har hatt, og jeg trenger erfaring her. Men jeg kommer nok til å angre når jeg har de 4 månedene, for jeg er ingen vordende psykiater.
Grunnen til at det ble Haugesund og ikke Molde som jeg også vurderte, er at jeg har familie og gode venner i Bergen og Stavanger. Sjansen til å bo nærmere dem var for god til å la gå fra seg.
(Ei av dem får jeg besøk av til helga og jeg gleder meg VILT! Velkommen, Reidun!)

Leste litt i Salme 37 i den stressa timen før jeg skulle velge. Klisjéversa deluxe når det gjelder avgjørelser, men virkelig beroligende.
"Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det."

Og da blei det Haugesund. Jeg GLEDER MEG!

(Tittelen er fra en sang vi sang på Camp Good News i Hong Kong - "I can hear so many different voices, shouting so many different choices." Riktignok handlet ikke sangen om turnusvalg, men jeg syntes det passa likevel.)

Jakten på den rette kopien

2011-02-04T12:28:00.000+01:00

Disclaimer: Dette blir et klageinnlegg.

For det første er jeg litt sur på hfas. (les det baklengs, har ikke lyst til at mennesker som googler denne nødvendige instansen som jeg dessverre har fått i halsen skal lese dette innlegget.) Hvis man er så heldig at man får turnus med en gang etter studiet, ordner de alt og sender lisensen til sykehuset du skal jobbe på. Vi, derimot, som ikke får turnusplass, som er en utfordring i seg selv, må styre med å søke om egen lisens, for studentlisensen går ut nå om et par ukers tid. Og jeg har takket ja til jobb fra midten av mars, så jeg TRENGER en lisens. En såkalt cand med uten gjennomført turnustjeneste-lisens. Litt bedre enn studentlisensen, men ikke like god som turnuslegelisensen.

(PS- jeg fikk tilbud om turnusplass igår, faktisk, til tross for mitt dårlige nr. Jeg hadde valget om å dra til Vesterålen eller Hammerfest i løpet av de neste 10 dagene. Jeg valgte å takke nei. Hadde jeg visst hvor mye styr det var å skaffe lisens hadde jeg kanskje takket ja. Nei, jeg tror jeg fortsatt hadde takket nei.)

Vedlagt denne søknaden, må man ha rett kopi på pass og vitnemål. OK, tenkte jeg, det er kjapt å fikse, bare å stikke innom posten, de har hjulpet meg før.

Stopp 1: Majorstuen postkontor. Nei, dessverre, de slutta med rett kopi i fjor sommer. Hvem som gjorde det? Usikker. NAV-kontor eller politistasjon, kanskje?
Jeg finner ut at Majorstuen politistasjon ikke er så langt unna.

(Et lite apropos - jeg husker når politistasjonen flytta dit. Jeg bodde på Majorstua (da det faktisk het Majorstua) det året, det var 1992-1993, og vi syntes at de hadde flytta KJEMPELANGT, helt til VOLVAT liksom. Utrolig komisk når jeg da traska 5 minutter oppover Sørkedalsveien og plutselig var der... Avstandsbedømmelsen var litt annerledes da man var 8 år!)

Stopp 2: Majorstuen politistasjon. Leser her et skilt om at pga stor pågang hjelper de ikke med rett kopi. Her står det en liste over aktuelle kopisentra. Jeg velger den som virker mest sentral, et kopisenter som visstnok skal være i Storgata 5.
Det virker jo litt rart at man skal bry POLITIET med rett kopi? Har jo ikke blitt frastjålet noe, det er jo det og verre ting jeg forbinder med politiet egentlig.

Stopp 3: Banen tar meg ned i sentrum. Storgata 5 finner jeg. Men det er IKKE noe kopisenter der. Finner fram min kjære iPhone og googler det aktuelle kopisenteret og finner ut at det ligger i Rådhusgata, med inngang Dronningens gate. Etter litt gatetrasking finner jeg fram, er ikke helt stø på alle de kongelige gatene...

Stopp 4: Kopisenter nr. 1. Men NEI de har nettopp flyttet dit, ergo feil adresse på politihuset, og de tar ikke rett kopi, for de har ikke stempel med den nye adressa enda! Gir meg et visittkort på annet kopisenter, som ligger like ved Storgata 5, ved Youngstorvet. Trasker gatelangs på nytt.

Stopp 5: Tilslutt er jeg ved det 5.stedet. Forventer egentlig at dette senteret har flytta til månen, men de hadde muligheter til å attestere rett kopi. HURRA! Fikk lyst å hoppe over disken og gi kopimannen en klem. Og han hadde en ren Mercedes av en kopimaskin der kopiene bare sprutet ut i løpet av millisekunder. Så det var fort gjort når jeg endelig fant en som kunne hjelpe meg!

Og det ble et blogginnlegg av det! Det syntes jeg det var verdt mellom stopp 3 og stopp 4. Ingenting er som problemer å blogge om - ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe! ;) Dessuten gikk jeg forbi både Filmmuseet, Riksantikvaren og Forsvarets uniformsutdeling. Vet jo aldri når jeg får bruk for å vite hvor de befinner seg!

I love Starbucks

2011-02-02T14:24:00.002+01:00

Jeg elsker Starbucks. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så at Rimi og lignende skulle begynne å selge Starbucks-produkter i form av iskaffe fra 1.febr 2011. Idag fikk jeg tak i en, Seattle Latte som den het. Den smakte godt, men faktisk er Tine iskaffe bedre... Var dessverre en kvalmende bismak der, av typen dette-er-iskaffe-så-vi-må-gjøre-den-sukkersøt-ellers-blir-den-besk-smak.

MEN det faktum at det er en Starbuckslogo på koppen gjør meg lykkelig. Det er noe med Starbucks, for å være litt corny så symboliserer det så mye mer enn kaffe. Nå blir jeg rent filosofisk, Starbucks symboliserer en form for internasjonal tilværelse. Jeg har drukket Starbucks i USA, Canada, London, Danmark, Macau og Hong Kong.

Starbucks = the world at your feet.

Og definisjonen på en god flyplass er en flyplass med Starbucks. Glem gratis WiFi.

Derfor er jeg veldig glad for at gårsdagens medier meldte at Starbucks kommer til Norge i løpet av de neste tre årene. Bare synd jeg har planer om å flytte fra Oslo, for det er garantert hit de kommer først. Kanskje de gjør Gardermoen til en god flyplass?
Men jeg innser at straks Starbucks blir en hverdagslig greie forsvinner noe av magien... så kanskje jeg burde melde meg inn i gruppa som er mot at Starbucks kommer til Norge, som har hele 16 medlemmer på Facebook... On second thought, ikke en sjans i havet.

VELKOMMEN TIL NORGE, Starbucks!

Charterferie

2011-01-28T17:52:00.000+01:00

Jeg har vært på mitt livs første charterferie. Det var en god opplevelse, vi fikk oss en uke i sola på et fint hotell. Det å være på charterferie kan man si mye om, og egentlig er det greit, hvis det man er ute etter er en uke avslapping og vitamin D-oppladning.

Generelt sett har charterreisende ikke køkultur og er i det hele tatt en nokså snodig gruppe mennesker.
Øyunn, venninna som jeg reiste med sa at det til tider var som å bli geleidet rundt som en flokk med sauer og det var jo ganske så riktig. Jeg er vant til å enten finne fram selv fra flyplassen eller møte kjentfolk der. Istedet så fulgte vi menneskene med Vingperm nokså blindt. De sørget for at vi kom oss til hotellet og til flyplassen og de hadde egentlig lyst å ta penga våre for diverse turer... Det ble det ikke noe av.

Nede i Egypt lå vi stortsett i sola hele dagen, de største beslutningene vi tok var strand eller basseng og hvilken restaurant skal vi gå på nå. En dag var vi på båttur og snorkla. Eller - jeg snorkla og Øyunn dykka. Elskverdig nok så fikk Øyunn sagt til båtpersonalet at grunnen til at jeg ikke dykket var at jeg var redd for hai. Dermed mobba de meg, og sa at det var en stor hai under båten, at jeg måtte vente med å bade til den hadde svømt videre... Hehe. Til tross for at jeg er lettlurt gikk jeg ikke på den. Og jeg så ikke snurten av noen hai. Jeg så bare fine fisker, en stor stygg fisk, og fint korallrev og flotte farger under vannet. Neste gang kanskje jeg tør dykke. Er litt pysete... :)

På båten var det en salig blanding av mennesker. Folk snakka stortsett tysk, russisk og kinesisk bedre enn engelsk, så det ble ikke så veldig sosialt akkurat. To turister var fra Kina, men dessverre var det mandarin det gikk i. Dattera snakka litt engelsk, og typisk kinesere som var på opplevelsesferie. De lurte på hva vi skulle, og da vi egentlig bare skulle ligge i sola kunne de ikke skjønne det. Selv hadde de vært to dager i Kairo, to dager i Luxor der de skulle opp med varmluftsballong men det hadde vært for mye vind, og nå dykket de, så skulle de kjøre 4hjuling i ørkenen. Hver sin lyst.

Guidene på båten kunne også mest russisk og tysk. Litt engelsk gikk også an, og de viste fram litt av den egyptiske humoren som vi ikke helt skjønte oss på. (På restaurantene kunne de plutselig late som at de var tomme for brus.) Jeg lo litt da to av guidene kom med samme vits 10 sekunder etter hverandre. Når de hilste på meg sa de "Nice to meet me!" og gliste som om de ikke visste at det var feil... Høhø.

Vi var på et sted som nesten bare eksisterer på grunn av turisme. Mengden suvenirsjapper i nærheten var enorm, og salgstrikset var stortsett å være så pushy som mulig. Nordmannen i meg protesterte vilt mot folk som kom og hilste på meg og så ikke slapp hånda mi mens de babla i vei om det de hadde å selge... Salgstrikset funka ikke på meg, jeg fikk lyst å løpe motsatt retning.

Vi merka ikke noe til urolighetene i Kairo, men var litt glad for at vi valgte å ikke dra på tur til Kairo. Vi har altså vært i Egypt uten å se pyramidene og Sfinxen men det får være det samme. Det var 50 mil unna, og de kjørte på måten kjør-så-fort-du-kan-mens-du-tuter-så-går-det-sikkert-bra, så det var også greit å unngå den bil- eller bussturen. Dessuten er ikke jeg personen som MÅ ha med meg turistfellene. Ja, jeg kan godt se pyramidene en dag, men jeg kan ikke akkurat si at jeg er lei meg for at jeg ikke fikk sett de nå.

Når to nylig ferdige leger reiser på tur, kan man jo lure på hva man snakker om. Turnus. Turnus. Turnus. Hva jeg skal finne på i vår. Beslutninger. Turnus.
Vi rakk også å lese en del (jeg presiserer skjønnlitteratur), og se en rekke dårlige engelske filmer på tven på kvelden når sola hadde forsvunnet, for da var det ikke så varmt lenger.

Noen bilder må til.

Hotellet vårt

Slik gikk dagene. :)

Typisk bilde tatt på armlengdeavstand.
Båttur med dykking og snorkling

Klar for å møte haien som "svømte under båten."

Solnedgang i Hurghada

Nå er jeg tilbake i Norge med kuldegrader og et tykt lag is overalt. Snart skaffer jeg meg brodder.

Vi rakk være i Norge i 12 timer før de la ut nye turnuslister, og mitt nye nummer er 248. Så da lurer jeg på om folk har noen tanker om hvor i landet jeg skal flytte i august? Tips om koselige byer og bra sykehus mottas med takk! Solglade meg ser for meg turnus sør for Trondheim, men alle råd er velkomne!

Neeeerd

2011-01-19T19:19:00.000+01:00

Man lærer så lenge man har en lever. Eller. Noe.
Jeg er en nerd. Mandag da jeg satt på forelesning på Blindern (!), merket jeg at jeg nøt å sitte på skolebenken. Jeg er av typen menneske som kunne trives som evig student. Ikke det at jeg angrer på yrkesvalget, jeg gleder meg til å komme i gang med å jobbe! Men akkurat nå er jeg nokså sliten, og dermed kan det være greit å ta noen rolige uker før jeg eventuelt søker jobb. Og Blindernstudier er litt alt ettersom hva man gjør det til selv... Har valgt fag uten obligatorisk oppmøte. Og DET kan bli farlig. Men men. Sånn er livet.

Spurte venninna mi som gikk ut i sommer hvor lang tid det tar etter eksamen før man får tilbake energien, og ut fra svaret hennes kom jeg vel fram til at begynnelsen av mars blir en GOD tid for meg.
Leste et sted at den dagen flest mennesker i verden var deppa på, var den 3.mandagen i januar. Det var DENNE uka dere! Og det passet egentlig godt for meg.. Personlig trodde jeg at november var den verste måneden... og linken jeg linka til, hevder at flest mennesker søker etter ord som depresjon og antidepressiva i november. Hva internett kan brukes til!

Uansett, jeg lider av post-eksamen-energisvikt-og-tiltaksløshet. Men jeg skal prøve meg på litt energioppladning her:

Lykkelig og FrUsTrErT

2011-01-17T11:42:00.003+01:00

Jeg har mange tanker i hodet for tida, og det er kanskje på tide å få satt ord på noe av det.

Fetteren min kunne ikke forstå at jeg ikke blogga mer, nå som jeg er FRI som FUGLEN. Og jeg har mange ideer for blogginnlegg, men er meget giddalaus og dermed får jeg ikke tankene ned på "papir."

Det har vært en flott uke, med høytidelig vitnemålsutdeling og testimoniumsball.
Seremonien på torsdag var fin, med gode taler, fine musikalske innspill og høytidskledde medstudenter med "pårørende." Jeg hadde på meg bunaden for første gang siden 2005, det var stas. (Hvem det nå var som bestemte at det å gi 14åringer en bunad var en god idé, kan ikke ha tenkt så veldig langt fram i tid. Men det var jo lurt å ha et mål, når jeg i fjor fikk meg litt sunnere vaner...) Det var stas å feire sammen med mamma, pappa og bror.

Ballet også var flott, med bra folk, gode taler og underholdning, og god mat.
Og så var kull v05 historie. Det er veldig rart å tenke på det, tenker liksom at jeg skal tilbake på skolen, til klassen, til den beste lesesalen, til forelesning, til smågruppe, til Ahus... Men det skal jeg ikke!

Eller jo. Snart skal jeg på forelesning. Ja. Jeg er lege. Og har meldt meg opp til fag på Blindern. Og er dermed student. Men ikke legestudent lengre. Den epoken er over. Og her kommer vi over på frustrasjonen:
Jeg ANER ikke hva jeg skal finne på i vår!

Det ene sekundet har jeg lyst på jobb, det neste har jeg lyst å sitte på sofaen hele våren. Det neste minuttet melder jeg meg opp til fag på Blindern, og rett etterpå angrer jeg bittert på det. I den store sammenheng har det kanskje ikke så mye å si at jeg driver dank et halvår. Men det er ikke helt "meg." Jeg har vært student siden jeg var 3 år, og siden jeg ikke kommer meg ut i arbeidslivet er det vel bare å fortsette med det. Men grunnen til at jeg ikke har fått jobb er jo at jeg ikke har søkt på mer enn en jobb, siden jeg har hatt hodet fullt av eksamensangst og lesepress. Any ideas?

Neste gang noen spør meg hva jeg skal finne på i vår, skal jeg svare "Spille Angry Birds!" For ærlig talt er det det lureste jeg kommer på å gjøre akkurat nå. :p
Men først skal jeg ta meg en uke i Egypt!

Et profesjonsstudium UNNAGJORT!

2011-01-07T17:07:00.001+01:00

Vi er en uke inn i 2011 og allerede har det jeg ønsket av 2011 gått i oppfyllelse - nemlig en cand. med bak navnet mitt. Riktignok er ikke den høytidelige vitnemålsutdelinga før på torsdag, men jeg er blitt LEGE! Rett til å arbeide selvstendig har jeg ikke før om drøye to år, dersom jeg får turnusplass i august og ikke forsinkes ytterligere... Men jeg er da fortsatt UNG!

Det er merkelig. Dagene før eksamen hadde jeg lyst å sitte i sofaen hele våren, hadde ikke energi til å tenke på hva jeg skal gjøre. Nå, etter eksamen, er jeg fortsatt sliten, men nå er jeg mektig bitter, skulle GJERNE hatt en turnusplass å gå til i februar! Har lyst å komme i GANG!

Jeg kunne skrevet om eksamen... Men jeg velger heller å skrive om kollektivtrafikkens herlige oppladning til eksamen. Sitter på banen... er ute i god tid, pga tidligere opplevelser med kollektivtrafikk, særlig vinterstid. Kommer meg to stopper lengre mot vest, der banen stopper. Sjåføren (som jeg må berømme for god informering) sier, "Da er det stopp i sentrum. Jeg får ikke lov til å kjøre lenger."

Massiv tachykardi og svettetokter var resultatet hos en eksamenskandidat.
Sommerfuglene i magen utviklet seg til en "stampede" av Lion King kvalitet.
Iphonen blir brukt febrilsk til å søke "Hellerud - Aker sykehus" avreise NÅ.
Velger å sitte på banen til jeg har funnet godt alternativ, og i løpet av 5 minutter var vi igang igjen.

So far so good.
But it ain't over till the fat lady sings, som det heter på fint av en eller annen grunn.

Jenta på andre siden av midtgangen har på Bollywoodmusikk på iphonen sin. Sånn at hele vogna kan høre det. Dama tvers overfor meg sitter og leser til engelskprøve. Hun beveger på leppene og hvisker mens hun leser engelskboka... Vi smiler litt til hverandre, av den typen smil : "så komisk at vi sitter her i kollektivtrafikk og den jenta der hører på så høy musikk at alle kan høre den"-smil.
Mystisk nok hjelper det på nervene å fokusere på de andre på banen. Jeg ser rundt meg, men ingen av de andre gir meg noe å avlede nervene mine, så jeg fokuserer på bollywoodtakten.

På Tøyen lider jeg av beslutningsvegring. For det er mange måter å komme seg til Rom, jeg mener Aker sykehus på. Jeg går av og går på 5ern med den hensikt å ta den til Carl Berner. På banen tenker jeg, "Denne banen går til Sinsen!" og går derfor ikke av der jeg burde. Plutselig er jeg på Hasle. Da tenker jeg, "Idag burde jeg ikke gå opp til eksamen, for hjernen har sluttet å funke." Ikke akkurat en tanke som hjelper på nervene.

Heldigvis har jeg vært på Hasle før. (Ja, jeg har blingsa på banene før jeg..) Så jeg kommer meg til Carl Berner, og kommer meg oppover Trondheimsveien, og er på sykehuset en halvtime før jeg må være ferdig skifta og klar til dyst. (Jeg sa jeg hadde god tid, sa jeg ikke?)

Og resten er historie. Til tross for "nonchalans" (!) og diverse problemer har jeg lagt medisinsk embetseksamen bak meg og jeg er CAND.MED!

Farvel til 2010

2011-01-01T16:23:00.000+01:00

En nyttårskavalkade må til når man har bikket over i år tjueelleve. Øver meg i å si det, for jeg synes det etterhvert blir så tungvint å si to-tusen-og-xxx.

2011 ble ønsket velkommen sammen med hyggelige mennesker i en leilighet med panoramautsikt over hele byen. Utrolige mengder med fyrverkeri ble skutt opp.

Året 2010 har flydd forbi. Synes det ikke er så lenge siden jeg startet året med å vaske spy i en trapp på nyttårsleir... Men etter det gikk det stortsett bare oppover! :)

1.kvartal
Året startet som mange foregående år med en eksamen. (År 2011 blir ikke annerledes, allerede 6.januar braker det på nytt løs.) Etter den var gjennomlevd og bestått, var det oppgaveskriving fram til mars. Fikk meg en liten tur til søstera i Bergen, kjekt. I tillegg gikk jeg på ski for første gang på omtrent sju år, og ble med på hele to skiweekender, som jeg tidligere har skydd som pesten. På den siste skiweekenden traff jeg min nåværende "samboer," som jeg er veldig takknemlig for.
Startet på skolen igjen i mars, og ble sisteårsstudent. Forelska meg i hypermoderne Ahus, og var meget fornøyd over å få være der på 11. og 12.semester.

2.kvartal
Kan beskrives med ETT ord: PAKKING. Oh the pain. Jeg følte at jeg var konstant i pakkemodus fra april til juli. Hjemme og hjemme. Auli og Oslo. Kasse på kasse. Barndomsminner, eller heller ungdomsminner som måtte vurderes om de var verdt å beholdes eller om søppelsekken/ gjenbruksstasjonen var det neste skrittet for klærne og tingene.
Til slutt var jeg Buskerudværing på papiret og Haugerudbeboer i praksis. Drammen er en ypperlig by, trives godt med å ha foreldrene mine der.
En liten tur fikk jeg til Sverige, til morfar.

3.kvartal
Sommeren brukte jeg på jobbing i indre Østfold, fikk prøvd meg som "lege." Mange spennende mennesker og situasjoner, og etterhvert litt rutine i arbeidet. Ellers ble ferien brukt til flytting, utpakking, reise til Sverige til morfar med søstera, med to bryllup.

Lykkelige Hilde og Stig

Hadde en uke med ordentlig ferie, der jeg dro til Stavanger og besøkte Reidun og familien Haga. Solastranda ble vasset i, Preikestolen ble besteget og en relativt fersk baby ble beundret.

Skolen begynte igjen og raste avgårde. Jeg trakk nr 559 og innså at håpet om en turnusplass var utsatt til august 2011.
Min kjære morfar sovnet stille inn og selv om han var nesten 97 kom det på en måte litt brått på. En fantastisk mann som jeg savner.

4.kvartal
Kort sagt: Lesing og medisinstudentgalskap. (Link, link og link)
Siste forelesning EVER med tilhørende taler og marsipankake.
OSCE-eksamen i begynnelsen av desember, som ble bestått. Festmiddag på Cru.
Juleavslutninger. Julefeiring i nytt hjem i Drammen med verdens beste familie.
Koselig juleselskap med gode gamle venninner, hele gjengen samlet, inkludert 3 menn og 1 baby.
Det har vært et godt år med mange gode dager, til tross for en heller stressa høst med litt mye nerver og litt mye usikkerhet. Usikkerheten lever jeg fortsatt MIDT oppi, aner ikke hva jeg skal finne på om to uker. Idéer mottas med takk. Uansett, 2010 var en god start på dette tiåret, og jeg forventer mange gode dager framover!

"Dagen i går er forbi. Morgendagen har ingen sett. I dag hjelper Herren!"

Farvel 2010!

Jul i ny by

2010-12-29T12:31:00.000+01:00

Familien samlet, med englespillet til morfar på bordet... Fra 1950, og sist pusset i januar 2009... Mammas foreldre var flinke til å dokumentere.

Det er merkverdig men egentlig er det ikke så stor forskjell på å feire jul i Nes og jul i Drammen. Igår møtte vi hele Nes-venninne-gjengen (tror det er 5 år siden vi møttes alle sammen, og gjengen har vokst med en baby og en ektemann i år 2010) og det var veldig koselig og stas! Bilder kommer kanskje senere.

Jula har vært fantastisk. Jeg elsker juleferie. Først er det MASSE stress, men når julaftensmorgen kommer og mormor og morfar synger "Hill dig, julafton" på en kassett fra 80-tallet er alt som det skal være. Vi kommer i mål hvert år, selv om det aldri ser sånn ut på lillejulaften. Den svorløse ribba er blitt fortært og julekaker i mengder glir ned på høykant.

Tenkte å vise et bilde av alle 9 sortene vi har i år:

Bak fra venstre: Moster Bertha, Ruth Pettersson, gammeldagse nøtkakor, pepperkaker, sjakkruter, finske pinner, cookies, knekkaker og vaniljehorn. Svenske julekaker, stort sett. Alle bakt på en dag, bortsett fra pepperkakene. Alle deigene laget av min søster, bortsett fra cookies-deigen, der bidro jeg. I tillegg hadde vi svensk kola og marsipan... Har blitt nok julekaker i år og!

I år så har vi også rukket å bli littegrann kjent i Drammen. Og jeg synes Drammen er en bra by. Neste person som sier til meg "Heller en dram i timen enn en time i Drammen," skal jeg slå til.

Til og med tradisjonen med juletrefest på 2.juledag har vi ikke gått glipp av. Riktignok var vi på Misjonssenteret og ikke på Fredly, men vi gikk da rundt et juletre mens vi sang julesanger, så sånt sett var det ikke så annerledes. MERKELIG tradisjon. Det topper seg for min del i hvorfor-i-alle-dager-gjør-vi-dette-gaten når vi stopper og holder hverandre i hendene og synger,

"Her står vi nå i flokk og rad, om deg vårt skjønne hjerteblad!

Og hjelp at vi og alle må i himlen for din trone stå."

Riktignok er en av strofene i mormors og morfars innledende julesang, "Jesus vårt julträd, oss frukter vill bära!" Men hyller vi juletreet som Jesus, det blir FOR DUMT. Jaja. Det er ikke jeg som har bestemt at man skal stoppe på vers nr.9 (?) av den julesangen...

Anywho.

Det er duket for mye latter i huset i Drammen, for vi er litt gale alle mann.
Atle Antonsens, "Akkurat ja, så det skal bare være sånn!" fra Ting som irriterer er blitt sitert hyppig denne jula... Søk opp på youtube, anbefales!
Det topper seg når vi får sitat som "Er det han som vant fredsprisen?" når et lite oppdatert familiemedlem ikke vet hvem Julian Assange er når vi leker lappeleken. Ingen navn.

Eller når mamma sier "Jeg kunne sparket ham på leggen!" for hun ble oppgitt over at pappa reklamerer for bloggen min i juleselskap... Heheheh... :D

Man kan trygt si at det er litt motsetninger i familien når det gjelder meninger om bloggen min!

Fortsatt GOD JUL!

Hjem til jul

2010-12-20T18:02:00.003+01:00

Snaaart hentes jeg av min bror, og så kan vi synge Driving home for Christmas. Vi kommer sikkert ikke til å gjøre det, men vi skal iallfall kjøre hjem til jul.

Jeg gleder meg til å feriere med min kjære, søte, litt gale familie.
Det blir spennende med første jul i Drammen. Kommer sikkert til å savne Nes litt, spesielt hvis Glomma viser seg fram slik:
Ellers viser glimt fra fjorårets jul at jeg gleder meg til å feire jul med noen av favorittmenneskene mine.

Tidsfordriv

2010-12-16T21:34:00.007+01:00

Min venninne Bergljot tipset om Wordle.
Da kunne jeg ikke motstå fristelsen, la inn bloggadressen min og vips, hadde den vektet ord ut fra hvor ofte de ble nevnt på denne bloggen.
Måte smile litt av dette :) Eksamen har altså vært viktig i det siste, og idag fikk jeg vite at jeg hadde bestått den første av de to siste eksamenene i studiet. Det var et bønnesvar.
Ellers synes jeg det og var komisk at Macau og Norge var like store : ) The story of my life.

Post-eksamen-syndrom

2010-12-11T14:37:00.003+01:00

Siden jeg nesten ikke har klart å skrive om annet enn eksamen den siste tida, må jeg jo nesten skrive litt når den ene eksamenen (den såkalte OSCEn, objective structured clinical examination, nyoppfinnelsen for UiO, vi var andre kullet ute) er overstått. Om den er bestått eller ikke vites ikke, men jeg er nesten alltid optimist etter eksamen, (muligens en fortrengningsmekanisme som forårsaker dette) så får vi se hva som skjer. Det var en stasjonseksamen, med 24 stasjoner på 7 minutter hver, med 8 praktiske stasjoner, 8 pc-stasjoner og 8 skriftlige stasjonr, pluss to pausestasjoner.
Og hva skal man si, thoraxdren på sju minutt, får meg fortsatt til å fnise. Ellers var de praktiske stasjonene ikke så verst. PC og skriftlig var verre.

Riktignok er det en eksamen igjen, i begynnelsen av januar, men nå har jeg iallfall tatt frihelg med GOD samvittighet. Jeg ser på ski, og har allerede fått med meg at Bjørgen og Johaug tok hver sin flotte medalje. Akkurat nå er det herrenes tur. (Heia heia!)
Til tross for at jeg har god samvittighet merker at jeg er litt rastløs. Burde jo snart pelle meg opp på lesesalen, burde jeg ikke? :)
Tipper at når eksamen er overstått i januar kommer tomhetsfølelsen til å gjøre seg enda mer gjeldende. Spesielt fordi jeg ikke har planene lina opp. Utsiktene for turnusplass i februar var mørke i utgangspunktet og er bare blitt mørkere. Det blir spennende med nytt nummer, som jeg får i slutten av januar.

Jeg er også lei meg for at studietida går mot slutten, som tidligere nevnt. Siste forelesning ble "feiret" med marsipankake og taler forrige uke.
Igår, feiret jeg med disse fantastiske jentene på Cru. En flott restaurant, med god mat, med ingredienser som jeg ikke forsto meg på, og i en helt annen prisklasse enn jeg vanligvis holder meg til. Men det var verdt det.

Kvelden var veldig koselig, og til tross for at vi stadig sa, "Nei, NÅ skal vi slutte å snakke om eksamen," så gikk det noen minutter og så var vi innpå det forbudte temaet igjen. En debriefing kan man vel kalle det, sjokkskadede som vi var etter enkelte av stasjonene. Det var ikke overraskende psykiateren blant oss som brukte ordet debriefing. :) Det er vel heller ikke rart at vi ikke hadde så mye annet å snakke om, når vi har begravd nesa i bøkene den siste tida. :p

Vel vel, nå er det snart jul, igår var det to uker til julaften, tror dette er blant desembermånedene som kommer til å gå raskest. Etter eksamen tuslet jeg nedover Karl Johan, og PLUTSELIG hadde jeg helt nye øyne og det er jo PYNTA TIL JUL! :D Hehe. Lufta virka friskere (til tross for forurensningsvarsel), kulda virka herligere, og julepynten funkla om kapp med hverandre. Så da må man til med julegavehandling! Tror jeg aldri har vært så sent ute med å handle noen gang.
Juleavslutningene står i kø, og jeg NYTER desember! Riktig god førjulstid!

Jula - ikke nødvendigvis hvit

2010-11-29T19:56:00.009+01:00

Det er snart jul. Både været (tilnærmet snøstorm) og stemninga har kommet for fullt de siste dagene, og jeg gleder meg!

Jeg elsker det aller meste av julemusikk, i jalla form, i rocka form, i rolig form, i høytidelig form.
Men sangen "I'm dreaming of a White Christmas" er ikke jeg så veldig glad i. Av flere grunner.
For det første synes jeg Bing Crosbys stemme er litt for klissete.
For det andre liker jeg ikke melodien, den er litt for sukkersøt.
For det tredje liker jeg ikke teksten.

Jeg har feiret ca halvparten av julene mine i hvit tilstand og halvparten i grønn tilstand. Eller grå, for storbytilværelsen i Macau inneholdt ikke en enorm mengde planter. Det nærmeste vi kom snø var isoporkulene i butikkvinduene og "fake snow" på sprayboks som man kunne spraye på vinduene. Og som visstnok var heeelt umuuulig å vaske vekk.

Faktum var at da vi flytta til Norge "for godt" i 1998, levde jeg i den tro at når det snødde, fikk man fri fra skolen. Dette til tross for at jeg bodde i Oslo og gikk på skole i 2.klasse, selv under snøvær... Dette hadde jeg glemt, og fylt hodet med amerikansk skjønnlitteratur der ungene gledet seg over hver "snow day" som fantes, for da slapp de å gå på skolen. Så er det kanskje ikke så rart at det ikke er slik i Norge, for da hadde man risikert å ha fri heeeele vinteren. Og det hadde IALLFALL ikke vært godt for norsk skolevesen.

Jeg vet med 100% sikkerhet at jula i Macau var like mye stemningsgivende som jula i Norge, selv om det kaldeste vi opplevde var 5 plussgrader. Og DA holdt vi på å FRYSE ihjel!
Julepyntinga i Macau var helt fantastisk, American-style, overdrevet så det holdt. Glitter så det holdt. Utenfor politihuset fantes det en juleutstilling som var like forseggjort hvert år.

På skolen hadde vi vært år julemusical.
Julaften i Macau, der vi på grunn av stress og travelhet spiste middag på McDonald's og fartet fra det ene møtet til det neste, hørte de gamle i kirka synge julesanger, og avsluttet med å høre et internasjonalt julekor synge Silent Night og andre julesanger ute i "kulda", ville jeg ikke vært foruten.

Før noen melder foreldrene mine til barnevernet så må jeg jo si at vi hadde familiejul 2.juledag, og da gikk vi rundt plastjuletreet vårt på 1,5 meter, og spiste ribba uten svor som vi fortsatt gjør. (Med en mor som er oppvokst med dopp i grytan og en far som er oppvokst med kveite på julaften, blir svorløs ribbe et godt kompromiss.) Det var mye bedre å ha jul denne dagen, for da var det ikke noe stress, og vi kunne kose oss som bare familie.
Hvor kommer så 3 nøtter til Askepott inn i bildet? Det kom ikke inn i bildet. Det hendte at vi så film av Sveriges tradisjon - nemlig Kalle Ankas jul på svensk tv.

En salig blanding av norske, svenske, kinesiske og amerikanske tradisjoner utgjorde julefeiringa vår i Macau, og herlig var det. Utrolig at det er 13 år siden jeg sist feiret jul der.

I'm dreaming of a white Christmas
With every Christmas card I write
May your days be merry and bright
And may all your Christmases be white!

For min del er ønsket til Bing Crosby rett og slett ondskapsfull tortur. Jeg håper å få feire jul utenfor Norges grenser også i framtiden, gjerne et sted med en mildere vinter, der jula er grønn!

Overtrening og overlesing

2010-11-23T10:40:00.004+01:00

Northug er overtrent, påstår tabloidene idag. OK. Det skal jeg ikke legge meg opp i, hvis det er sant, håper jeg at han snart blir bra igjen og kan vinne skirenn for Norge. Hvis det ikke er sant, håper jeg også han snart blir i form igjen og kan vinne for Norge. Stakkars mann, for et press.

Derimot tror jeg jeg begynner å bli overlest.
Hjernen er full og jeg har mest lyst å sitte i sofaen, drikke kakao og se meningsløs såpe de neste to ukene, og så gå opp til eksamen.
Symptomer på overlesing:
-Blogginnlegg handler kun om eksamen.
-Hvis du snakker med meg om noe annet enn eksamen, glemmer jeg nesten hva sier fra jeg begynner på en setning til jeg slutter. Kan være problematisk. Så jeg holder mest kjeft og nikker og smiler. Tro ikke at jeg klarer å følge med.
-Drømmer/mareritt om eksamen.
-Pensum er überkjedelig.
-Short-neck-syndrome. Pga stadig mer heiste skuldre.
-Et helt tvangsmessig forhold til å ha rett. For om noen skulle tvile på det man sier (om en eller annen medisinsk diagnose) får man tilnærmet panikk, for hvis man tar feil, kan man jo stryke på eksamen. Så ler man litt, selv om man blir frustrert, når man leser tidligere eksamensveiledninger, "Dog er det jo slik at ingenting er absolutt i medisinens verden."
-Etter en halvtimes lesesalsøkt er man møkka lei og skriver på bloggen istedet. Uten å egentlig ha noe å skrive om.

Heldigvis kommer noen avbrekk innimellom. Turen til Gjøvik i helga var herlig... Besøkte folk som skjønner at man blir litt gal på slutten av studiet.

Og bibelgruppa igår, var lattermild og vi fikk diskutert det meste. Fra Northug til hvorvidt Rådhuset ser ut som en brunost (!). Og så teksten om Lasarus, som egentlig er en veldig god tekst, men når man har hørt den historien tusen ganger, blir den liksom som et eventyr, isteden for en beskrivelse av en faktisk hendelse.

Tilbake til bøkene...

Takknemlig

2010-11-15T18:30:00.001+01:00

Idag føler jeg som at hjernen min er som et stappa, overfylt skap. Hvis man prøver dytte inn én ting til, faller ti ting ut. Jeg er så distré at når tiden er kommet for å avslutte en setning, har jeg glemt hva jeg begynte å si. Og hva samtalen i det hele tatt handler om. Den eneste grunnen til at jeg klarer konsentrere meg på bloggen er at når jeg glemmer hva jeg skriver om, kan jeg bare lese det.

Jeg sutrer litt for mye for tida og tenkte å endre littegranne fokus, om enn bare for de minuttene det tar å skrive et blogginnlegg.

Livet er egentlig fint.
Idag er jeg takknemlig for:

1) Pappa. (Jeg er også takknemlig for resten av familien, men siden det var farsdag igår, fortjener han litt ekstra takknemlighet.)

2) Hviledagen igår. Takk Gud for en veldig god oppfinnelse!

3) En fin leilighet med utsikt over "hele" byen, bl.a Fjellhaug (iallfall mente ei venninne at hun kunne se det) og Holmenkollen.

4) Ny vaskemaskin. (Nå piper den, er det noen måte man kan få den til å IKKE pipe etter den er ferdig? Skjønner ikke heeelt poenget.)

5) Gode venner. <3 Som sender meg takkekort i posten, sånn at jeg har noe å smile av en novemberdag. Eller som forteller meg når noe spennende skjer. Eller som legger ut søte bilder av et dåpsbarn på en blogg, så jeg også kan se henne. Eller som jeg kan snakke med på Skype. Eller som tar med seg Yakult til meg fra Paris. Eller som jeg kan besøke på Gjøvik, hvilket bringer meg til neste punkt:

6) Gjøviktur til helga :) Gleder meg til å henge med Dr.Flaten og Dr.Vøien!

7) At jeg lever i et sosialisert samfunn der staten betaler for utdannelsen min... For det er ikke schnakk om at jeg hadde hatt råd til det, hvis jeg måtte betale det selv!

8) Konserten jeg fikk oppleve med ca 2000 andre, Casting Crowns lørdag for litt over en uke siden! Fantastisk.

9) At det ikke er så veldig lenge til JUL! I love julemusikk. Og julestemning.

Folkens, november er ikke så aller verst! :)

T -35 days

2010-11-04T14:35:00.004+01:00

Det er november. Jeg HATER november.
Uff, det var sterkt sagt.
Uansett, det er 35 dager til første eksamen idag, og ca 65 dager til siste.
Det er blitt forferdelig kjedelig med det lesepresset som henger over meg, og jeg er megafrustrert.

I og med at jeg for bare noen dager siden klarte løfte blikket mot livet etter eksamen, tenkte jeg kanskje at litt blogging vil funke på dagens motivasjon. Jeg har sittet og stirret på samme side i boka i minst 20 min... og nyresykdommer er fortsatt et av mine verste mareritt.

Så jeg tenkte å lage en liten liste over hvordan dagene på lesesalen kan bli gøy:

1) Masse masse pauser.
2) Enda litt til pauser.
3) Facebookpause
4) Nesten-naboen min på lesesalen gir meg sjokolade.
5) Jeg har en pakke Dent på lesesalsplassen. Woohoo.
6) Det er vel på tide å sjekke mailen nå?
7) Kaffepause. (Forresten, jeg skal bli pediater på Ahus, for der har de fantastisk kaffemaskin, Nespressokaffe MED melkesteamer. Mmmm!)
8) Julemusikk på ipoden. <3 (litt tidlig, men jeg ELSKER julemusikk. I nesten alle former.)
9) Pause så jeg kan skrive ut billetten min til Casting Crowns-konsert på lørdag. (WOOHOO!)
10) Bloggepause.

Hmm. Gøy er tydeligvis ikke det samme som effektivt.

Et tips er jo å lese det man synes er interessant. Problemet er jo at enkelte ting, som tidligere nevnt nyresykdommer, mer spesifikt glomerulonefritter, aldri blir interessant. Hvis jeg blir nefrolog skal jeg skrive ut dette blogginnlegget på et papir og spise det.

Et liv ETTER eksamen

2010-10-31T17:52:00.002+01:00

Medisinstudentgalskapen (<-- link til tidligere innlegg) har progrediert. Tegn til at sykdommen forverrer seg: -Man innbiller seg at de skumle legene som henger innrammet på lesesalen stirrer på seg - og idet man tenker ordet synshallusinasjoner assosierer man selvfølgelig straks til sykdommen -LewyLegemedemens. -Ryggen gjør vondt fordi stolen på lesesalen er vond. -Prolaps, nerverotsaffeksjon, L5, S1, spinal stenose, lumbago. Det at man knapt kan tenke en eneste tanke uten å assosiere til en sykdom gjør at hjernen til tider kan være nokså plagsom og man blir svimmel. -BPPV, cerebelluminfarkt, Mb Meniere, ortostatisk hypotensjon, labyrintitt. -Når jeg tar internettpauser i lesesalsøkter ender jeg ofte opp på nettsider med røntgenbilder, blodutstryk eller EKG-strimler... Klarer ikke helt å surfe på alt mulig annet. -Hvis jeg surfer på noe annet, blir det på legeblogger. Her er en morsom side med morsomme tegninger... Her er en om bilyder.

Det slo meg forrige uke. Helt håpløst at det ikke har slått meg før. Dvs, jeg har tenkt på det før, men nå var jeg inne i en prepsykotisk/psykotisk tilstand der meninga med livet er å lese til eksamen... NEMLIG:

Jeg leser ikke primært til eksamen. Ja, du leste rett. Jeg leser slik at jeg kan drive forsvarlig praksis i legeyrket. Slik at jeg som turnuslege kan fange opp viktige symptomer og plager, og deretter behandle på en fornuftig måte. Jeg leser slik at jeg nok en gang kan få oppleve det privilegiet det er å jobbe i helsevesenet. Jeg leser slik at dersom noen kommer til meg og sier at de har vondt i brystet, så trenger jeg ikke nødvendigvis å slå opp i en bok for å vite at dette bør jeg nok ta alvorlig.

Så er det også slik i medisinfaget at ting utdateres. Det blir sagt at halvparten av det vi lærer på studiet blir utdatert innen 10 år etter studieslutt... problemet er bare at man ikke vet hvilken halvpart. Så da får jeg bare prøve å lese på altsammen, så får jeg glemme riktig halvpart en stund etter studieslutt :)

Innimellom nå har vi forelesninger som ikke direkte har noe å gjøre med eksamen. Det er litt befriende, for da kan man løfte blikket litt og se yrkeslivet som venter. Til tross for at forelesningene heter ting som "Når legen gjør feil," til tross for at jeg innimellom får panikk fordi studentlivet snart er slutt, og til tross for dagens turnusordning der jeg skal drive dank et halvår før jeg begynner å jobbe (NOK ET SPARK TIL DAGENS TURNUSORDNING) er det spennende at man snart skal ut i arbeid. Så der, har jeg løfta blikket litt fra berget av bøker som sitter på lesesalsplassen min og venter på at jeg skal være ferdig med helga. For helg må man ha! Så kan de plastiske nervecellene i hjernen få sortere litt mens jeg tar lesepause.

Jeg leser til et LIV ETTER EKSAMEN!

Identitetskrise i anmarsj

2010-10-19T21:39:00.000+02:00

Som misjonærbarn har identiteten min ofte vært et litt ømfintlig tema. Hva er jeg? Norsk? Svensk? Macausk? Amerikansk? Og jeg har vel landa på nesten norsk med ispett av diverse andre kulturer.
Nå bringer de neste månedene med seg slutten på en annen identitet.
Identiteten som STUDENT.

Siden 1988 har jeg vært innskolert ved et eller annet utdanningsinstitutt. Og ja, jeg teller med Saint Anthony's i Macau som jeg begynte på da jeg var 4. Det var uansett mer skole i barnehagen jeg gikk i i Macau enn barneskolen i Norge. (:p) Så bar det videre til Santa Rosa de Lima, inntil jeg begynte i 1.klasse på Macau Christian Academy. Med et kortvarig opphold ved Majorstua skole i Oslo, bar det tilbake til MCA. Så bar det i vei til Runni ungdomsskole, Nes videregående og så til Texas på bibelskole, (det var vel ikke akkurat skole, men vi hadde jo undervisning, og svært så obligatorisk undervisning) før jeg begynte på medisin ved UiO.

Det halvåret jeg hadde fri høsten 2007 er dermed det eneste halvåret jeg ikke har vært student de siste 22 åra. Og selv den høsten kalte jeg meg student, for jeg hadde jo bare pause fra studiet.

Nå, de siste par dagene, har virkeligheten innhentet meg. Jeg har muligens bare 3 måneder igjen av studentlivet! Hva i alle dager, åssen skal dette gå?

Det er stor forskjell på å vekkes av vekkerklokka og tenke "jeg kan egentlig skulke" og på å vekkes til en arbeidsdag. Selv om jeg sjelden skulker, er det noe med å ha muligheten til det!

Det er stor forskjell på å virre rundt på sykehuset som student og forvente at andre skal fylle deg med lærdom, og på å skulle være "verdt" lønna du får.

Det er stor forskjell på å si, "Jeg studerer medisin" og å si "Jeg er lege."

Dessuten er det stor forskjell - studentlivet er en forlenget ungdomstid. Når jeg er ferdig, er jeg kanskje voksen på ordentlig??

Nei, detta er skummelt. Jeg tror jeg må inn på samordnaopptak.no og finne en ny lang utdannelse.

Høst.

2010-10-10T21:02:00.003+02:00

Jeg liker ikke høst. Innimellom kan jeg få en helt utrolig lykkerus mens de fargerike bladene knaser under beina mine, og jeg fryder meg som en liten unge...

Men så slår realiteten inn, lykkerusen forsvinner, det blir det mørkere og kaldere og november nærmer seg med stormskritt.
Jeg liker november minst av alt. Grått, surt, kaldt, mørkt, stusselig. ÆSJ. Dessuten fare for snø. og slaps. og is. og lårhalsbrudd.
Og årets november har muligheter for å bli den verste november i manns minne. I og med at vi har eksamen 9.desember.

Men men. Sutrete innlegg? Definitivt. Jeg er i sutrehumør.
Les noe annet hvis du vil oppmuntres eller le. For eksempel: http://comics.com/pearls_before_swine/2010-10-06/ eller http://comics.com/pearls_before_swine/2010-10-03/

Rotte og gris kan (nesten) alltid få meg til å smile.
Og se, der, fordi jeg ikke klarte å slutte å skrive på en sutrete tone, sitter jeg og smiler i sofaen.

Høstdepresjonen er heldigvis ikke så veldig dyp, litt tegneserieterapi lindrer iallfall.
Kurativ behandling kommer først med julestemninga (og overstått OSCE).

Byjente

2010-10-07T11:40:00.008+02:00

Når man vokser opp i en by der det er over 400 000 mennesker bosatt på ca 25 kvadratkilometer, kan man nok kvalifiseres som byjente.

Hvordan vet man at man er byjente?
1) Vindusshopping var (og er) gyldig hobby.
2) Mamma sier at jeg ikke skjønte poenget med å gå tur på Coloane (en av de to litt grønnere øyene i Macau). Dette har jeg fortrengt, jeg liker å gå tur nå.
3) Man er blitt berykta for å ta med seg trillekoffert på fjelltur.
4) Kollektivtrafikk er et must. Steder der toget kun går annenhver time i helgene = klaustrofobisk angst.
5) Første gangen vi tok toget forbi Auli i juni 1998, og så ut på skog, skog og atter skog fra togstasjonen, fikk jeg nesten panikk. Det viste seg senere at togstasjonen var ned en bakke fra sivilisasjonen, og at det faktisk bodde mennesker på Auli.
6) Det hendte at man tok en tur i skoletida, og inn på et kasino, der det fantes en såkalt Arcade. Radiobiler, og bilspill, og lignende. Rektor spanderte.
7) Det kunne også hende at man stakk ned i byen i skoletida, og spiste dansk frozen yoghurt. Her kunne man til og med finne frosne bær, som jordbær, blåbær og bringebær. Bær fantes stortsett ellers ikke i Macau. Også her spanderte rektor. Snill rektor? Definitivt. Hun kjøpte også inn basketballspillerkort til oss, for å dyrke sin egen hobby. Nemlig å bytte basketkort. Jeg har fortsatt disse kortene, tror de er på loftet i Drammen.
8) Cafe Latte er største utgiftspost når man ser bort fra husleie. :p

Miljøskada? Jada.

Kjære SAFH. Kan man få særplass på grunnlag av at man aldri i livet kommer til å overleve i utkant-Norge?
Tenk om jeg må kjøre legevakt på vinterføre! Jeg kommer aldri til å nå fram til pasienten!
Dessuten kommer jeg til å få alvorlige caféabstinenser.

Det skal innrømmes at 5 år på Auli og 1 år in the middle of nowhere, Texas, gjorde mye for å helbrede min byjentetilstand.
Og over 8 år i Oslo, (som til tross for at det er den største byen i Norge, er en småby i forhold til Macau), har bidratt til at jeg liker skog og grønne områder.

Men jeg kommer til å savne storbylivet når jeg en gang skal ut i turnus.

-bildet er tatt fra www.destination360.com/asia/china/macau

I Love Ruter.

2010-10-01T18:04:00.002+02:00

Innimellom føler jeg at bloggen burde hete et eller annet om kollektivtrafikk, for det er ofte det jeg ender opp med å skrive om. (Eksempler: her, her, her og her.) Det siste innlegget der burde jeg kanskje sendt som brev til NSB, for aftenposten.no skrev om det noen måneder senere, sjekk her. Nok en gang, må jeg skrive om mitt kjære avhengighetsforhold til Oslos kollektivtrafikk.

First things first.

Igår var jeg på quiz, og laget mitt vant! Laget Zero var tydeligvis en god sammensetning...

Jeg fikk bruk for mine Østfoldkunnskaper, og ellers slo vi de to lagene som delte 2.plassen med et halvt poeng... Dette sier jeg for å starte innlegget positivt.

Så, etter jeg hadde drukket en halv kopp seierskaffe, tenkte jeg å komme meg hjemover. Banen går to ganger i timen om kvelden. Så langt, alt vel. Tusler inn på Nationaltheateret ca 2250, synes det er litt mye folk der...Tenker ikke noe videre over det. Ser at 2ern kommer om 4 minutter. Så langt, alt vel. Synes de 4 minuttene blir vel lange, men tenker ikke noe videre over det. Så oppdager jeg at på "sann"tidsskiltet, står det at banen står fra Ensjø og østover, og at forsinkelser må beregnes. Ok, 2ern kommer litt forsinka, tenker jeg.

2ern kommer. I det jeg går på,registrerer jeg at fra den kjørte inn på stasjonen til jeg gikk på står det ikke lenger "2 Ellingsrudåsen" på den, men "4 Stortinget." Javel. Idet banen kjører inn på Stortinget, tregt som bare det, får vi vår første muntlige beskjed: Branntilløp Hellerud stasjon, gå av på Stortinget og gå på banen bak, da skal vi komme oss til Ensjø eller Helsfyr og ta buss videre.

OK. Så langt, ittnoproblem. Går av på Stortinget. Der blir banen "2 Østerås." Viser seg at den skal snu... Men stopp banen,roper folk, folk som skal til Østerås står på den andre plattformen! 2 menn i gule Ruter-refleksvester virker til å ha litt ansvar. Banen går. Eldre dame med stiletthæler kommer heseblesende og hælklakkende opp fra andre plattformen og skjeller ut refleksvestmennene. Hvorfor gikk banen? De prøvde visstnok å stoppe den. Kaos råder. Dame setter seg ned og venter på neste bane, meget sinna og frustrert.

Vi får beskjed om at 2ern og 3ern foreløpig snur på Stortinget,og at det er kun 4ern som går til Ensjø/Helsfyr. OK. Etter kanskje 10 min kommer en 3er. Hmm, tør jeg gå på den, tenker jeg? Veldig få går av, så jeg tar sjansen. Endelig... Kommer meg til Helsfyr. INGEN muntlig beskjed på banen før banen STÅR på Helsfyr. "Banen snur her. Busser kommer." Går opp til bussholdeplassen. Kaos råder. Folk slåss og krangler om drosjer, og skjeller hverandre ut for køsniking. Jada, jeg overdriver litt. Jeg tør rett og slett ikke ta drosje, for Ruter er ikke akkurat alltid til å stole på når det gjelder refusjon. Mange drosjer drar avgårde med kun en passasjer. UTROLIG irriterende!

Det står kun EN buss for bane der, og den er merka med 4. Altså mot Bergkrystallen. Javel, da kommer vel en 2er snart. Drosjer kommer i hopetall. Veldig få tenker "kanskje, hvis jeg skal til Haugerud, og det er flere som skal til Haugerud, kan vi dele drosje." Null organisasjon. Every man for himself. Klokka er vel blitt ca 2330.

Ingen vet noenting. Det skal komme buss, men når. Og hvor.

Vi ser endelig en buss som det står 2 på! Kaotisk, ender med at den kjører til Tøyen. Hvorfor i alle dager når banen går vestover fra Helsfyr? Ingen skjønner noenting. De gule refleksvestmennene som ble skjelt ut på Stortinget er endelig kommet til Helsfyr. De aner ikke hvor bussene er. 3er bussen har ingen sett no til. Men 76bussen, vanlig buss, går visstnok i 3erns retning.

Det er kaldt. Klokka er blitt midnatt. Gule refleksvestmenn opplyser om at vi kan ta drosje for max 400 kr, og få refundert i løpet av 2 uker. Hvor var den beskjeden 40 minutter før?

ENDELIG kommer 2ern! Men, oi, den skal visst bare til Brynseng, Hellerud, Tveita, Haugerud! Passer fint for meg, men hva med de som skal til Trosterud, Furuset, Lindeberg og Ellingsrudåsen? Ingen vet NOE SOM HELST. Jeg setter meg på bussen og klokka 0025 er jeg hjemme.

Jeg forstår at banen kan få problemer. Jeg forstår at kollektivtrafikk i det hele tatt er sårbar. Jeg har stått på Bislett og hørt på trikken tute utenfor en HEL vinter. (Vinteren 2005 eller 2006, tonnevis med snø, bilene fikk ikke parkert inntil fortauet, og sto i veien for trikken. Tuuuuut!)
Det jeg derimot hadde ønsket meg var klare beskjeder. Hadde tbanesjåføren på Helsfyr sagt "Dere kan ta drosje inntil 400 kr og få refundert iløpet av 2 uker," hadde jeg selvfølgelig gjort det!

En sku tro Ruter hadde gode rutiner på dette. De sørger tross alt for at en stor del av Oslos befolkning kommer seg dit de vil, og de burde ha lært seg god struktur og god informasjon.

Når alt kommer til alt... idag gikk tbanen som vanlig... 8 ganger i timen på dagtid, luksus.
Jeg elsker Ruter, og innser at kollektivtrafikken i Oslo fungerer tusen ganger bedre enn for eksempel i Bergen.

EDIT: Sitter og ser på nyhetene... Og innser at dette innlegget er renspikka klaging. Jeg kom meg iallfall hjem uskadd!

Tida flyr

2010-09-29T21:51:00.004+02:00

Jeg traff Ingrid Marie og Thomas den 11.juli på United Bakeries i Oslo.
4 dager senere kom Iselilja til verden i Stavanger.

Og i går, 2,5 måned senere, møtte jeg Iselilja og Ingrid Marie på United "igjen" :)
Vi satte oss like gjerne ved samme bord.
Hun er kjempesøøøøt! :)
Og hun er allerede rukket å forandre seg mye fra jeg så henne i Stavanger... Utrolig hvor kjapt babyer vokser, forandrer seg og lærer seg nye ting!

Morfar (20.09.1913-19.09.2010)

2010-09-26T14:39:00.001+02:00

Forrige søndag døde min morfar. Han ble nesten 97 år... Bare 6 timer unna bursdagen sin slutta hjertet å slå. Han var i ok form på lørdag, eller i allfall i vanlig form. Det er vel ikke til å komme fra at han det siste året har vært rimelig mett av dage. "Slö, slapp och likgiltig!" var standardsvaret han hadde til oss de siste par årene når vi spurte hvordan han hadde det.

Søndag våkna han, og var slappere enn vanlig. Han ville ikke ha frokost, noe som var svært atypisk... Morfar elska mat. Etterhvert ble det klart at han var nokså dårlig. Hjemmesykepleien kom og sa de trodde det var lungeødem. Morfar døde på sykehuset, rolig og klar og såvidt vi vet uten smerter. Brått var jeg besteforeldreløs. Selv om han levde i nesten 97 år, skulle jeg gjerne hatt mer. Man får aldri nok tid med dem man er glad i.

Morfar er blitt sitert relativt mye på denne bloggen. Her gir jeg et par glimt. Søstera mi og jeg fikk intervjua morfar litt i sommer, siste gang vi så ham, det er mye morsomt han hadde å fortelle om sitt liv. Det er så godt svensk som jeg og Frida klarer, er nok en del svorsk der... Mamma har ikke fått retta alt.

Hvordan var det for en 5åring når strømmen kom til Jämtland?
"En fruktansvärd chock fick jag emellertid då elektriciteten kom till Palleråsen 1918 i september. Vi hade haft montörer i flera veckor som satte upp ledningar och monterade lampor. En kväll då vi satt i Bryggstugan efter mörkrets inbrott, tändes plötsligt alla ljus över hela gården samtidigt! Jag blev livrädd och ropade förtvivlat ”Släck! Släck! Det brinner!” Montörerna hade lämnat alla lampor påslagna, så då strömmen plötsligt kopplades på blev det ju en enorm effekt, hela byn strålade i ljus!"

Som sagt, morfar har alltid vært glad i mat:
"Då hon (min morfars mor, oldemor) en gång hittade mig i skafferiet skärande tjocka ostskivor som jag bredde smör på sa hon: ”Nu är du väl för bedrövlig...” "

Morfars erfaring med hybellivet:
"Där (i Stockholm) hyrde jag rom hos en kvinna. Efter en stund uppdagade jag att jag delade rum med vägglöss. Då la jag någon döda vägglöss på frukostbrickan. Då, strax efter dom hade hämtat min frukostbricka, kom min uthyrare in och sade att hon aldrig hade haft sådana i sitt hus förut! Senare fick jag veta att hyresgästen före mig hade blivit osams med uthyraren och att det var han som då hade smugglat in några vägglöss…"

Om forlovelsen med min mormor:
"Inga och jag bestämde at vi skulle förlova oss. Om jag gick ner på knä? Inte! Midsommarhelgen 1939 fick jag fri, och då åkte Inga och jag till Oslo och bytta ring och blev förlovade på Ekeberg.
Trygve, Aina, och Victoria var med, men satt i bilen mens vi blev ringförlovade."
Jeg lurer på om det er den samme versjonen mormor hadde gitt, om hun hadde blitt spurt om forlovelsen!

fra forlovelsesmiddagen på Holmenkollen

Han var nok forelska til å sykle 10 mil hver helg iallfall:
"Varje lördag efter jobbet kl 13, cyklade jag de tio milen till Habo för att hälsa på min förlovade Inga. Jag brukade väl komma fram till Habo i 17-18tiden. Söndag kväll tog jag buss ned till Gislaved igen."

Om tvilsom erfaring med NSB:
"Då tåget gick, gick det åt galet håll, mot Trondheim! Så jag frågade konduktören om inte tåget skulle till Oslo? ”Nej, det skall till Trondheim!” ”Men det står Oslo på skylten!” ”Ja, det er det som er felet, ” sa konduktören!"

Fabrikken morfar jobba i brant ned en gang. De produserte laggkärl, en slags lagringstønner i tre, før plasten kom.
"Orderna fanns jo kvar och alle kunderna satt i telefonen och skrek om det dom hade beställt. Jag minns en kvinna kom och skrek om sina många kilo med hallon som inte hade något laggkärl att gå ned i! Då pekade jag på det som hade brunnit, och sa at det hade brunnit, men hon skrek fortfarande."

Så noen sitat fra nyere tid:

"Det är lätt att lesa sportsdelen i tidningen. Man bare säger sport är lort, sport är lort, sport är lort, mens man bladdrar förbi sportsdelen."

En gang ble det diskutert bibeloversettelser. I Sverige hadde dem begynt å snakke om at prøvelse var et bedre ord enn fristelse. "Hø, tänk om det hade blivit kallad Janssons prövning!" (Janssons frestelse : en typisk svensk rett med poteter og sild.)

fra 95årsdagen

kryssord på gang

I tillegg til bilder har jeg tidligere lagt ut en film fra påske for et par år siden med geleslurping. Nemlig.

Savnet er stort. På en måte gleder jeg meg til begravelsen, for morfar var en fantastisk mann og det vil bli godt å samles om de gode minnene vi har. Men at det ikke vil bli skapt noen nye gode minner i tiden framover er vanskelig å svelge. Man skulle så gjerne hatt muligheten til å snakke med ham bare én siste gang.

Heldigvis tror jeg at jeg en dag skal se morfar igjen. Og mormor. Og farmor. Og farfar for første gang.
"Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt. På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, ham som vi har ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse." Jesaja 25:8-9

Om å finne fram på sykehus

2010-09-14T21:25:00.002+02:00

Jeg ser på NRK1, nyhetsinnslag om pasientverter som hjelper pasienter med å finne fram på sykehus. Og må smile litt. For i løpet av 6 års studier og diverse jobber har jeg vært innom Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Ullevål, Sannerud, Vinderen, Ahus, Aker, og Gjøvik sykehus. Fellestrekk? Fordi jeg gjerne går i hvite klær stopper mennesker meg og spør, "Hvor er ... poliklinikk?" "Hvor er røntgen?" "Hvor får jeg tatt blodprøver?" Noen ganger kan jeg svare, andre ganger kan jeg ikke, og atter andre ganger har jeg sikkert sendt folk avgårde i feil retning fordi de skulle til neurologisk poliklinikk og ikke neurokirurgisk poliklinikk. Det ska'kke være enkelt!

De enkleste sykehusene er i prinsippet de nyeste, dvs Rikshospitalet og Ahus. I følge ryktene skulle Ahus tilnærmet bli skiltfritt fordi det virket forstyrrende. Resultat? Forvirra pasienter og pårørende. Der tør jeg knapt gå gjennom glassgata fordi det ALLTID er noen som ser forvirra ut med sykehusbrevet i hånden og leter etter noen kledd i hvitt. Rikshospitalet har gode skilt, synes jeg, og her har jeg selv personlig gått meg bort mest sjeldent.

Ullevål er et mareritt. Da jeg jobba der, for en 3 års tid tilbake, var avdelingene på så mye flyttefot at skiltene aldri stemte. Byggene henger ikke sammen, hvis man går kjellerveien kan man riktignok komme stortsett under alle sammen, men byggene bærer preg av å være bygd i forskjellige omganger og pusset opp mange ganger.

Aker, er jo logisk. Der er medisinsk og kirurgisk blokk to forskjellige bygg som henger sammen. Der kan man gå NED en trapp fra medisinsk blokk til kirurgisk blokk, og plutselig være en etasje OVER. Hmm. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg har gitt opp å forklare menneskene her hvor de skal gå... det blir alltid feil.

Der har vi en idé, siden Aker skal legges ned fra 1.1.2011, ifølge den store Oslo universitetssykehus-planen, og det er her jeg selv sliter mest med å finne fram, kan jeg jo få meg jobb som pasientvert på Ullevål eller Ahus!
S203? Null stress! Du bare tar den heisen der til 3 etasje!

Tatt på kornet

2010-09-12T17:54:00.005+02:00

Dette var i dagens Aftenposten. Tatt fra http://comics.com/pearls_before_swine/2010-05-23/
Jeg digger Perler for svin.

Doktorspråk

2010-09-08T17:08:00.011+02:00

Her om dagen sa jeg til ei venninne at jeg holdt på å bli resistent mot kaffe.
Da lo hun, som selv jobber som sykepleier, og sa at jeg snakka doktorspråk...

Jeg blir frustrert når jeg oppdager at andre leger snakker over hodet til pasienten. Men jeg er sikkert blitt like ille selv. Det er lett å glemme at man faktisk har brukt snart 6 år på å lære seg et språk der ord som fluktuasjon, ekspektorat, diplopi, residiv, halveringstid, anamnese og infiltrat er like selvfølgelige som sol, brød, vinter og datamaskin. Resistente bakterier må man selvfølgelig forstå, og det faktum at antibiotika ikke fungerer på virus er vel sunn fornuft?? (amerikanere tror forøvrig at antibiotika virker på alt, og derfor har de et mye større problem med nettopp resistente bakterier... :p )

Jeg synes Psych er morsomt. Det er en dramakomedie som ligner litt på CSI men med mye mer humor. Shawn later som om han er synsk, mens han egentlig bare er meget observant og legger merke til en stor mengde detaljer. Slik løser han saker for politiet. I en episode kler han seg ut som lege sammen med sin kamerat Gus, og de skal undervise studenter/turnusleger inne hos en komatøs pasient. Studenten/turnuslegen Walker legger ut om hypotensjon osv, og Shawn skjønner selvfølgelig ingenting, for han har jo ingen medisinsk utdanning, han har bare tatt på seg en frakk.

Shawn: Now do you want to help this patient or not?

Walker: Of course, sir.

Shawn: Then speak to me like I'm ten years old.

Walker: He had a sudden drop in his blood pressure, which deprived his brain of blood. He also suffered a contusion and a slight cerebral hemorrhage.

Shawn: [pause] Talk to me like I'm five.

Walker: Uh.. his blood pressure went boom and his brain got an owie.

Så fra nå av skal jeg snakke som Shawn anbefaler. :)

Turnus fra og med august??

2010-09-03T13:12:00.004+02:00

I går fikk jeg skyte ender og skjøt feil and. Turnustrekningsnummeret ble 559, av ca 646. Til tross for at jeg forsøkte å hviske bort det første 5-tallet på sløyfa mi, er realiteten at muligheten for turnus i februar er nokså liten.

Ny frustrasjon: What to do, what to do, mellom midten av januar og midten av august.

-Ta noen rare fag på Blindern? Lånekassa kan godt sponse meg en stund til? (Åh, det er studieLÅN det er snakk om, trodde man ikke trengte betale noe tilbake jeg.)

-Søke jobb i Osloområdet? Helst som legevikar, eller som svenske?

-Flytte til et øde sted og jobbe som turnuslegevikar?

-Ikke legge planer, og ringe SAFH 15.februar og spørre om en turnusplass i Hammerfest?

-Søke turnus i Sverige, der de har et annerledes system som ikke baserer seg på flaks / uflaks?

-Jobbe hardt i et par måneder og reise til Hawaii / USA / Hong Kong / Australia / Karibien / Danmark / Paris / [sett inn reisemål her].

-Vinne i Lotto og reise jorda rundt? (jeg er egentlig prinsipielt motstander av Lotto, men det er en diskusjon for en annen gang!)

Time vill sjåv.

Den som lever får se.

Selv om jeg ikke vet, vet Gud!

Usikkerheten er likevel frustrerende for en kontroll-freak som meg.

Hvor ble det av den happy-go-lucky jenta jeg var på 90tallet?

Jaja. Jeg er fortsatt ung selv om jeg rekker fylle 27 før jeg begynner i turnus. Og i den store sammenheng har ikke et halvt år så mye å si. Dessuten er det mange som har større problemer enn dette, jeg trenger å få litt perspektiv over frustrasjonen min!

Vi ser da nokså fornøyde ut?

Et siste spark til dagens turnusordning: det er samfunnsøkonomisk UGUNSTIG at ferdige studenter skal vente i et halvår på obligatorisk praksisplass etter at staten har sprutet inn millioner av kroner i vår utdanning.

En historie om et id-kort

2010-08-30T22:01:00.002+02:00

Jeg innser at dette ikke nødvendigvis er en interessant historie. Men for meg så ble det noen timers strev idag, nemlig kampen om et id-kort, på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet! (Er det "Oslo universitetssykehus området på Gaustad" det er foreslått at det skal hete? Syntes jeg hørte noe om det en gang.)

Siden jeg høsten 2007, ganske lenge siden, tok meg en "velfortjent" pause fra studiene og jobba på Aker (den nedleggingstrua delen av OUS) istedet, trodde datasystemet at jeg hadde fullført studiet i sommer. Datasystem tar som regel feil, så dette måtte jeg rydde opp i, for at kortet mitt skulle slippe meg inn nyttige steder som lesesal og ferdighetssenter og garderobe osv.

De som har vært på Rikshospitalet vet at det består av en glassgang med fargerik kunst (jeg har sett turister i denne gangen, japanere med kamera og hele pakka.) Denne gikk jeg nedover multiple ganger idag i min kamp om et funksjonelt id-kort.

1) Kom til id-kontoret, selvfølgelig kø. Id-kort-kontor har en tendens til å ikke være åpne lenge nok. Dette eksempelet er oppe fra 8-12 på hverdager. I og med at jeg er Ahus-student er jeg sjelden på Rikshospitalet før 12, men idag var en gylden anledning. Der fikk jeg straks beskjed om at jeg ikke hadde det rette skjemaet (dvs: jeg hadde null skjema. Trodde det var nok å si at jeg trengte kortet et halvt år til.) Travet tilbake gjennom glassgangen til
2) universitetsadministrasjonen. Også her var det ventetid, men tok ikke veldig lang tid, før jeg hadde riktig skjema i hånden og tuslet bortover glassgangen igjen.
3) Nok en gang litt kø, men nå fikk jeg kort! Tuslet tilbake til
4) lesesalen. Leste litt om manglende blodtilførsel og nerveforsyning til beinet, og fant ut at neste gang jeg irriterer meg over en stein i skoen skal jeg være glad for at jeg har nerver som merket at jeg har en stein i skoen. Etter litt lesing måtte jeg selvfølgelig ha pause, min spesialitet, og ville inn på datarommet. Men! Id-kortet fungerte ikke! Så jeg gikk noe oppgitt tilbake til
5) id-kort-kontoret. Bittelitt kø, og en kirurg som snek foran meg, men jeg kom da fram, og etter litt datatrøbbel hos id-fyr nr. 3 i løpet av kort tid, fikk jeg beskjed om at NÅ var det greit. Supert at jeg rakk det tenkte jeg, for jeg ser utenfor kontoret at det er en HAUG med studenter som skal ha kort, ferske tannpleiestudenter ser jeg på et skjema. Så fint at jeg kom før de! Så jeg vendte tilbake til
6) bøkene, etter jeg hadde testet id-kortet på datarommet, og SJOKK det fungerte ikke. Da visste jeg at det ikke var noe vits i å tusle tilbake til id-folka, for de hadde hendene fulle av nye studenter. Dermed satt jeg og leste litt til.
7) Sånn ca 1,5 time senere bestemte jeg meg for å prøve igjen. Den lange gangen ble bare lengre og lengre. Alle moderne sykehus skal ikke bygges i 15 etasjers betongbygg, det skal være lange og lyse ganger som kobler sammen mindre blokker med 3-4 etasjer. (Altså Ahus og RH) Surprise: tannpleiestudentene er fortsatt ikke ferdige med å få kort.

Konklusjon: Jeg har fortsatt ikke ordentlig tilgang på kortet mitt, selv etter en 3 timers innsats.

Jeg har altså rukket å trave gjennom et travelt sykehus ganske mange ganger før lunsj idag, og hva la jeg merke til?
-En nybakt baby med tilhørende foreldre. Nummen, så søt!
-Kun kronestykker og femtiøringer i ønskefontena. Lurte på hvorfor ingen kasta mer verdifulle penger, og om noen kanskje plukka ut de mer verdifulle myntene?

En avsluttende kommentar: Riksen er iallfall smarte nok til å ikke ha id-kontoret et sted der man trenger id-kort for å komme inn, så smarte er Ahus! Der er id-kort-kontoret nede i kjelleren, og ned i kjelleren kommer man ikke uten kort... Med mindre man følger strømmen som pleier å gå inn i kjelleren mellom 07 og 08 hver morgen og i 15tida hver ettermiddag på vei til og fra garderobene....

Dette var dagens frustrasjon. Om 72 timer har jeg en ny frustrasjon, nemlig turnusnummer. Spennende spennende... :)

I heart Apple

2010-08-25T22:30:00.000+02:00

Det begynte en gang midt på nittitallet. Skolen min, Macau Christian Academy, eller bare MCA, gikk til innkjøp av to Macintoshmaskiner. Det lille eplet på maskinene husker jeg fremdeles. På de lekte vi såkalte læringsspill, som SimFarm og Operation Neptune. Vi laga avis som tidligere nevnt, og koste oss med disse maskinene. Så flytta jeg til Norge i '98 og i omtrent 10 år var jeg i noen år ufrivillig og i noen år frivillig PC-tilhenger.
Så, kom år 2008, og Aceren min hadde dødd til tross for kostbar og komplisert behandling som involverte flere dataverksted og flere uvelkomne regninger på studentbudsjettet.
Tilslutt kasta jeg inn håndkleet og innså at det lille eplet nok en gang var veien å gå. Dette var etter jeg tidligere samme året hadde gått til innkjøp av en iPod og forelska meg i det lekre designet og hvor enkelt det var å bruke. Så en hvit MacBook ble kjøpt inn, og har siden vært verdt penga!

To år senere har jeg anskaffet meg en iPhone (ikke 4, så nøye er jeg ikke!) og forelskelsen har utviklet seg til TRUE LOVE. <3 Høhø.

Og jeg innser at jeg må synge med i sangen, "You know that we are living in a material world, and I am a material girl!"

Allmennpraksis - alt og ingenting

2010-08-17T18:52:00.001+02:00

I løpet av 5 ukers arbeid på et legekontor har jeg fått sett veldig mange forskjellige pasienter.
Jeg har hatt akutt glaukom, appendisitt, lateral epikondylitt, keratitt, ekstern otitt, mononukleose, tonsillitt, herpes zoster, balanitt, sårinfeksjon, plantar fasciitt, depresjon, angst, vrangforestillinger, abscesstømming, cystitter, hemorroider, akutte brystsmerter, svangerskapskontroller (min personlige favoritt) og masse, masse DIFFUSITAS.
For ikke å snakke om alle rygger og skuldre og knær som jeg aldri blir helt klok på og starter med å utelukke ting som haster, dernest skrive ut litt Voltaren (<3 NSAIDs) og muligens en fysioterapi- eller røntgenhenvisning (<3 MR!) :p

Pasientene mine har vært alt fra ufødte barn til godt voksne mennesker over de 90. Det er spennende å aldri vite helt hva neste pasient vil bringe, samtidig som det er frustrerende å aldri bli god på noe. Det er krevende å skifte innstilling. Sørgende pasient i det ene sekund, vordende mor i det neste, bekymra far deretter, og så tilslutt en klin gal person. :p

Det er mye man aldri lærer på skolen. Hvordan unngå å krangle med pasienter forresten. For eksempel de med et utslett som de er sikre på at haster mer enn en fødsel. Eller de som MÅ ha en sykmelding. Iallfall til om en uke, for da skal de på ferie til USA. Og hvordan man overbeviser en person om at de plagene vedkommende er sikker på er kjempefarlig, er en bagatell som de aller fleste sliter med til tider.

Uansett, jeg overlevde sommerjobben, og koser meg med FERIE :)

Den første lørdagen i august

2010-08-09T20:29:00.006+02:00

Hilde og Stig

Så viste kalenderen 7.august, og jeg fikk være med på å feire dette flotte ekteparet!

Bruden strålte selvfølgelig i den vakre kjolen, og brudgommen så også ut til å trives som gift.
Jeg var faktisk med når hun kjøpte brudekjolen, vi tok likesågodt med oss kjolen i kjoleposen og satte den på en stol på kafé og drakk kaffe med brudekjolen en gang i vinter.

Det var et flott bryllup med en veldig fin vielse, fine taler, god mat og godt selskap.

Et egg og en banan (forstå det den som kan)

Jeg er så kort mellom mine høye venninner! (men når jeg ser etter står jeg i gresset og det forklarer kanskje et par cm) Det var kjekt å henge med dere i løpet av helga!! :D Vi sees i Stavanger!

Den siste lørdagen i juli

2010-08-01T20:55:00.006+02:00

Bryllup er fantastiske. Igår fikk jeg den æren å være med på en herlig bryllupsfeiring.
Det blir ikke så veldig mange bilder derfra her og nå, men ikke vær i tvil om at det var en FLOTT dag!
Først et bilde fra jentekvelden vi hadde med bruden tidligere i uka:

Barn for alltid, Bergljot! :)

Det var en veldig koselig kveld, med bading i en iskald innsjø, husmorquiz, god mat, latter og i det hele tatt, godt fellesskap.

Lørdagen brakte en HERLIG bryllupsfeiring der Jesus sto i fokus! Både bruden og brudgommen er glade i Jesus og det skinte gjennom i mange av innslagene i bryllupet. Fantastisk å få feire en kjempegod venninne, som STRÅLTE som en brud seg hør og bør. Talene var akkurat passe utleverende og klisjéfylte, maten var utmerket, og det var flott å få være sammen med gode venner på en slik høytidelig og festlig anledning.

Grunner til at nesten 4 timer pendling daglig er verdt det

2010-07-27T11:24:00.000+02:00

Innimellom er det litt røffe tak på legekontoret. Jeg må øve meg i å være streng. Det er utrolig hvilke ressurser jeg skal styre. Sykmeldinger, blåresepter, resepter til avhengighetsdannende medisiner, henvisninger til spesialister og ikke minst røntgenundersøkelser. (MR- helsevesenets flaskehals. Hatt vondt i en finger i 2 måneder? MR er nok løsningen på alle dine problemer.)
Ofte overlater jeg det til fastlegen å være streng - det blir fastlegen som må ta tak i ting. Og jeg vet allerede at jeg er blitt lurt TRILL rundt. (Naiv jeg, aldri!)
Men for det meste er det en nokså koselig jobb.

Den eldre dama som sitter på legekontoret og er blitt syyyyk. Stakkar. Men det hun er mest bekymret over - rekker hun heisen ned fra legekontoret før den stenger kl.15? (Heisen på legesenteret går gjennom en butikk. Logisk... Vi har visstnok nøkkel, men det visste ikke jeg.) Definisjonen på god allmenntilstand er altså en som allerede tenker på veien ut av legesenteret før jeg har begynt å snakke med henne.

Den vordende mor skal snart føde. Doppleren går på magen og etter sommervikaren leter bittelitt høres den bjeffende lyden av et lite minihjerte i en stor mage. Det går fort, oppi 150 slag i minuttet. Og det ER et mirakel.

Det er også gøy når man skjønner at jeg har rett og legevaktslegen tok feil. Ikke så gøy for pasienten riktignok, som har gått på feil behandling i en ukes tid, men det er altså ikke alltid det straffer seg å gå til en student! (Innimellom straffer det seg og da, men det er ikke slike negative tanker dette innlegget handler om!)

Så er det gøy når man i det ene øyeblikket har en heldigvis-nokså-frisk-baby på kontoret, som gliser til deg fra de trygge armene til mor eller far, og i det neste øyeblikket har man en noen-og-nitti-åring som egentlig er på kontoret mest for å oppfylle sine sosiale behov.

Det er morsomt når man tar en pasient tilbake til kontroll og merker, hey, behandlinga funka, pasienten er frisk/nesten frisk/mye bedre!

Når tvilen melder seg om det er forsvarlig å ha en slik sommerjobb, er det greit å få en epikrise fra sykehuset som beviser at man faktisk tenkte i riktige baner, og det var det beste for den pasienten å bli sendt videre til noen som kan mer. Hver gang jeg ringer til en spesialist tenker jeg, "Vedkommende gidder sikkert ikke snakke med meg, lille student!" Men hver gang har jeg blitt overraska over et imøtekommende svar.

Det er fortsatt et privilegium å få ta del i livets mest sårbare stunder. Selv om det også innebærer et til tider heftig ansvar.

Kjære NSB (summer edition)

2010-07-12T19:43:00.001+02:00

Kjære NSB. Nå har jeg vært pendler et par uker og jeg har noen synspunkt.

For det første, hvorfor må toget til Mysen jeg må ta kl.0657 mens alle de andre togene til Mysen går 3 OVER hel? 6 minutter har mye å si om morran.

For det andre lurer jeg litt på åssen økonomien deres funker. Må 6 stykker ta toget heeelt til Mysen for å ha billettkontroll når det sitter ca 6 stykker på toget totalt? Kontrollørene deres satt iallfall og skravla i en time. Jeg kunne godt hatt en slik sommerjobb. Og, i samme gata, er det virkelig behov for stasjonsmestre som bare sitter på stasjonen og går ut sånn ca to ganger i timen og vinker med grønne skilt til togsjåføren? Jeg kunne godt hatt en slik sommerjobb også.

For det tredje. TUSEN TAKK for at dere ikke har lagt toget i tunnel under Nordstrand! Jeg sitter og ser på fjorden og riktig storkoser meg med å se på blått glinsende vann og vakre øyer.

For det fjerde - kanskje dere kunne laga en stasjon rett ved Malmøya? Det hadde vært no!

For det femte - takk for at dere stortsett har vært i rute så langt. Bra jobba, fortsett med det.

Mvh
NSB-tilhenger Hanna

"I'm from here."

2010-07-05T19:41:00.000+02:00

Det er noe spesielt med flyplasser og fly. Tror jeg faktisk kan gå så langt at jeg føler meg hjemme på flyplasser. Det er noe ekstra behagelig når man har kommet seg inn forbi sikkerhetskontrollen, så kan man bare eksistere. Man er på vei. Helt til man kommer seg ut av flyet og den sikkerhetsklarerte delen av ankomstflyplassen slapper man av.

Jeg har sett "Up in the Air," som egentlig handler om George Clooney som spiller en mann som tilbringer det meste av sin tid på flyplasser og fly (og resten av tida på å gi arbeidstagere sparken men det er ikke det jeg skal skrive om nå.) Ved et tidspunkt blir han spurt hvor han er fra, og da sier han rett og slett, "I'm from here."
Og det er et sitat som beskriver veldig godt hvordan det er å være en verdensborger. :)

KaiTak, gamleflyplassen i Hong Kong som lå midt i byen mellom skyskrapere. Ble lagt ned i 1998, og den nye flyplassen er både hypermoderne og plassert i et litt mer praktisk landingsområde...
bilde fra http://thefirstsquirrel.files.wordpress.com/2010/03/img_kai_tak_airport.jpg

Tanker om foreldre som flytter

2010-06-28T18:37:00.002+02:00

Idag hørte jeg følgende ord komme ut av min egen munn: "Jeg kommer egentlig fra Nes på Romerike."
Hæ? Egentlig? Egentlig har jeg bodd i Oslo lenger enn jeg har i Nes! Egentlig er pappa fra Voss, mamma fra Sverige, og jeg er født i Hong Kong og oppvokst i Macau. Jeg innser at dette er et gjennomgangstema på denne bloggen, men det er en varm dag og jeg har vondt i hodet etter for mye jobbing i helga (stakkars Aker) og ny jobb idag. (Har ikke egentlig jobba idag, men ble sliten likevel. Det lover godt... :) )
Dermed, litt repetitiv sutring.

Mamma og pappa flytter til Drammen imorra, og den 1.juli er jeg folkeregistrert der. Så det var vel det jeg tenkte på, for jeg er iallfall ikke egentlig fra Drammen!! Blir spennende å se huset der, har faktisk ikke sett det enda.

Tilbrakte noen av mine fridager forrige uke med å pakke ting i huset på Auli, og føler jeg har pakka siden påske. Det stemmer forsåvidt, for da jeg var hjemme i påske, Kr.himmelfart, og forrige uke, pakka jeg på Auli, og mellom påske og 1.juni pakka jeg i Oslo. (Pappa sa, da han spurte om jeg ville komme hjem et par dager, at jeg kunne komme hjem for å "holde motet oppe!" hos mamma og pappa. Jeg dro hjem og klaga i et sett. At de holdt ut er merkelig. På et tidspunkt da jeg sa jeg var lei pakking sa pappa: "Det skal du ikke si! Du skal bite det langt inn i sjela!" Da måtte jeg le.)

Mens jeg krøp rundt på loftet på Auli, nærmest klaustrofobisk, og støvsugde opp vepsebol og annet moro, tenkte jeg på at jeg er glad i Nes, og det blir rart at mamma og pappa flytter. Jeg ser på huset vårt i Nes som en gave fra Gud, og årene der var gode, særlig etter at jeg kom over den verste "savner Macau, Norge er dritt"-fasen. Så: I <3 Nes.
Men jeg kommer ikke egentlig derfra.

Om å flytte over elva

2010-06-26T13:05:00.001+02:00

Jeg har bodd i østOslo før. Men det er interessant hvor stor forskjell det er på øst og vest. Ved å flytte til østkanten har jeg vel redusert min forventede levetid med 10-20 år, eller? Husker ikke helt de derre påfallende statistikkene som beviser at øst sliter.

Uansett. Akkurat hvor lenge jeg lever er vanskelig å vite før jeg er død.
Så det jeg merker overgangen fra vest til øst mest på er menneskene rundt meg.

Situasjon 1: På bussen vestover fra sentrum: De fleste mennesker er vestlig kledd, og snakker et vestlig språk. Riktignok relativt sjelden norsk, men det går i engelsk, fransk, og selvfølgelig, (menneskene som har tatt over Oslo og som vi ikke kunne klart oss uten, vi måtte iallfall ikke spist mat og ikke hatt på oss nye klær) svensk. Menneskene ignorerer bussnaboene sine.

Situasjon 2: På banen østover fra sentrum: Mange er ikke vestlig kledd, og snakker oftere norsk enn de i situasjon 1. Jeg blir stadig forvirra for mennesker som jeg tror iallfall ikke snakker flytende norsk, snakker plutselig kav rogalending. (Der ser du hvor forutinntatt jeg er!) Eller der de snakker på mobilen "kruerjteitjeitteitj. nei, er på banen på helsfyr. ereragtetetateete." Menneskene ignorerer banenaboene sine.

Situasjon 3: I en blokk i vestOslo. Klokka er 03 på natta. De svenske naboene fester, og plutselig er det høylytt singalong Disney for alle penga, så høylytt at jeg våkner av det. Du kan nok si at for en som elsker Skjønnheten og udyret er ikke det det verste å våkne til, men jeg er nokså gretten når jeg vekkes av min dypeste søvn. Altså: stikkord for vestkantblokk: fest hver helg.

Situasjon 4: I en blokk i østOslo. Balkongdøra står oppe, og jeg har bodd i leiligheten ca 2 uker og kjenner allerede igjen en viss unges skrålende ulende hyl. Har ikke sett vedkommende enda, men han (eller hun) leker i parken utenfor og blir fryktelig sint innimellom. Altså: stikkord for østkantblokk: barnerelaterte (u)lyder, men stortsett ikke noe man plages av.

Og så er det jo finfin utsikt her i øst, vi ser jo Holmenkollen, synes som en prikk til venstre i dette bildet. (kanskje ikke synlig i bloggbildekvalitet...)

Dagens guilt-trip

2010-06-21T16:37:00.002+02:00

En av reklamene jeg husker fra jeg var liten var en utrolig klisjéfylt oppfordring til å gi blod.

Jeg tror det var Jackie Chan, eller annen lignende HongKongkjendis, og en liten jente løper hånd i hånd nedover sykehusganger mens det synges: "Reach out, have a dream come true - ah, ah, ah- Know that you can make the world a better place for me and you!" Siste klippet var av Jackie Chan med en tykk nål i armen som sier, "Join us today, giff blood!"

Med en slik hjernevaskingsprosess i barndommen er det ikke rart at en av mine kjepphester lenge var at "Jeg får ikke lov til å gi blod!" For ja, fordi man for første gang så verdens lys på Hong Kong Adventist Hospital var man per def uren for det norske systemet resten av livet.

Heldigvis ble staten lei av klaginga mi, og forandra regelverket for et par år siden. Jeg får nå lov til å gi blod! Og selvfølgelig måtte jeg jo da begynne å gjøre det, siden jeg hadde sutra så lenge om at Norge ikke godtok blodet mitt, som selvfølgelig er like sunt som Ola Nordmann sitt, til tross for at det var en HongKongkineser som utførte det keiserlige snittet i en liten (daværende) britisk koloni på andre siden av jorda.

Jada. Så kommer dagens oppfordring - hvis du er frisk, veier mer enn 50 kg, og ikke har panisk angst for nåler, kan det være greit å gi litt blod. Man får en gave, gratis drikke og mat, og alt det for noe man egentlig ikke trenger, som andre trenger! :) Kroppen vår produserer kjapt nok litt mer blod da, så sant man har nok jern osv.

Hehe.
Make the world a better place for me and you!

Hørt på t-banen

2010-06-13T22:36:00.002+02:00

Det er farlig å sitte ved siden av meg på kollektivtrafikk. Du risikerer å siteres på bloggen min, med en håndfull lesere :)

I dag satt jeg på t-banen innover til byen. Jeg satt ved siden av en ung gutt og ung jente, alder typisk nylig ferdig med videregående.

De snakka om at gutten var veldig eventyrlysten. Jenta var ikke det, men det var sjelden slik at hun sa nei til ting, hun var mer en som dilta etter andres forslag. Dykking, hopping i fallskjerm med mer var slikt gutten både drev med og drømte om. "Det er ikke sånt jeg egentlig kan drive på med folk jeg kjenner, de liksom bare sitter i sofaen, liksom." Etterhvert oppdaga jeg at jeg ikke bare fikk med meg bruddstykker av samtalen, jeg satt faktisk og tjuvlytta.

"Det beste hadde vært å sitte i luftballong, for da vet du ALDRI hvor du ender opp, ballongen bare driver med vinden liksom!"
litt senere: "Jeg har lyst til å bare ta på meg en sekk og reise i østEuropa og Asia!" Jenta: "Jamen det kan du jo få til!" Nei, jeg har mer realistiske mål enn som så!" (??)

Etterhvert kom en kompis til på banen. Da fikk jeg vite det, fortsatt uten at jeg selv egentlig var så bevisst at jeg satt og fulgte med på samtalen, at det var første t-banetur på jenta. Noensinne. Og igår hadde hun hatt sin første trikketur.

Kanskje om noen uker får hun sin første luftballongtur. Da vet man jo ikke hvor man ender opp.

T-banen - krydder i hverdagen...

Mitt liv som østkantjente

2010-06-10T21:29:00.001+02:00

Forrige onsdag var dagen jeg bestemte meg for at nok var nok, vestkanten var ikke lenger noe blivende sted. Østover gikk flyttelasset, med mine fantastiske, snille foreldre som slavarbetare, og kasse på kasse ble båret ned og ut på tilhengeren. Utrolig hvor mye ting man har selv om rommet bare er 4 kvadratmeter stort!
(Mitt nye rom er 6 kvadratmeter - rene luksusen! :) )

Mamma kjørte tilhenger og sa "Noen noen-og-femtiåringer lærer seg å kjøre motorsykkel. Jeg lærer meg å kjøre tilhenger!"

Jeg bor nå i 1.etasje, det var meget deilig å slippe å bære kassene oppover. Det blir altfor snart flytting igjen, jeg har i løpet av uka plutselig fått mange legevenner, og om et drøyt halvår håper jeg å følge etter. (Gratulerer, H04-folk!)

Den største forandringen er vel at jeg er avhengig av t-banen. Fra å regne med en buss som store deler av dagen går hvert 10.minutt, til å måtte ta en bane som etter kl.22 går hver halvtime, krever littegranne tilvenning. Og ja, jeg har allerede tilbrakt nesten en halvtime på Nationaltheateret i påvente av korrekt bane. MEN østOslo - passer ypperlig med Ahus! Fra jeg går ut døra til jeg er på Ahus går det en halvtime, selv med kollektivtrafikk!

I dag har jeg vaska "gamle"leiligheten, vi ble nødt til å skrubbe veggene med salmiakk, det var ikke trivelig, og veggene var fortsatt svarte da vi endelig fikk godkjent vaskinga, men litt mindre svarte enn de var før på dagen. Så drasset jeg med meg det siste av flyttelasset mitt, nemlig vaskeutstyret (støvsuger, mopp, feiekost m/brett, bøtter fulle av grønnsåpe, JIF, littegranne Salmi (det lille som var igjen) og stålull) på buss, bane og buss igjen, før jeg kom meg fram til "nye"leiligheten.
Jeg tror jeg snart må skaffe meg en bil. Begynner å bli for gammal til å enten være avhengig av mamma og pappa eller Ruter til å flytte eiendelene mine.

Den nye leiligheten er herlig. Balkong med utsikt, vi ser til Holmenkollen, så hvis jeg får vestkantabstinenser kan jeg iallfall se vestOslo! Ellers er det bra standard på bad, kjøkken, stue, og rom, og vi har flatskjerm, trådløst nett, vaskemaskin, mikrobølgeovn, og god plass. Og nevnte jeg vaskemaskin? ;)

Så snart jeg får rydda litt mer, så håper jeg på å få besøk :)

Nå er det 8 dager igjen til sommerferie! Hurra!

Slutten av en epoke

2010-05-31T20:49:00.003+02:00

Siden vi ikke gadd betale for internett i juni, blir dette siste blogginnlegget skrevet fra leiligheten på Skøyen. Da jeg skulle tenke over mine bosteder i Oslo kom jeg fram til at jeg har bodd 1 år på Fjellhaug, 2 år på Bislett og 3 år på Skøyen. Med den progresjonen blir det vel til at jeg bor 4 år på Haugerud! Hehe... Har et håp om turnusplass innen den tid!!

Jeg flytter altså ut utenfor ring 3 og fra vest til øst, til en leilighet med balkong, utsikt over Holmenkollen (som vi faktisk også ser fra denne leiligheten) og VASKEMASKIN! Ikke noe mer irriterende vaskekjeller. Med unntak av mine Disney-elskende naboer (som gauler ut sanger fra Skjønnheten og udyret kl.03 om natta) tror jeg det er vaskekjelleren jeg kommer til å savne minst.

Farvel, farvel!
Kommer til å savne nærheten til Frognerparken, Bygdøy i gangavstand, og selvfølgelig my dear sweet roomies! (en av dem serverte meg nettopp en heftig smoothie i stettglass! I'm definitely spoiled rotten!!) Takk for 1, 2 og 3 flotte år! (Reidun, du er inkludert der selv om jeg ikke har et bilde av oss alle 4!)

Nok en vakker maidag

2010-05-29T09:12:00.004+02:00

Lurer på hvor skrivelysten har tatt veien. Den eneste forklaringa jeg har er at jeg ikke har eksamen i vår, og dermed avtar behovet for å lufte frustrasjon på bloggen og dermed blir det over en måned uten noe særlig skriving. (Egentlig burde det jo være motsatt, at siden jeg ikke har eksamen har jeg masse tid til å blogge...)

I dag er den store GrandPrix dagen. Har aldri vært fan av programmet i det hele tatt, men i år må jeg vel få med meg finalen. Null tro på Didrik da. Makan til klisjéfylt sang :p

Ellers er leiligheten full av tomme eller halvfulle kasser, og jeg har tenkt å bruke lørdagen på å få pakka en del. Utrolig hvor mye ting man har når alt skal pakkes ned!

Reidun har vært på besøk så da ble det anledning til en Daimis igår :D Årets første.

Så hurra for vakre maidager!
En forkorta versjon av mai: Sverigetur, SNØ 4.mai (hvorpå jeg nesten hoppa på første og beste fly ut av landet,) henging på ortopeden på Ahus, besøk av Elisabeth, hjem Kristi Himmelfart til hele familien og enda mer pakking, 17.mai i Oslo, pakking i Oslo, salg av sofa jeg har eid i 5 gode år, grilling, spontanbesøk, og besøk av Reidun. Vært en bra måned, hvis man ser bort fra 4.mai.

De tomme banankassene roper på meg.

Medisinstudentgalskap

2010-04-20T21:48:00.003+02:00

Jeg er rammet av sykdommen som heter medisinstudentgalskap. Det kan hende at det er jeg er den som først beskriver diagnosen, så jeg tar meg den friheten å kalle galskapen Fobi moldekleivi. Tiltross for at egennavn i det lengste unngås i dagens medisinske verden.

Har i det lengste lidd av manglende sykdomsinnsikt, og ikke trodd at jeg er typisk legestudent. Så feil kan man ta! Makan til tvangsprega kontrollfreak som meg må jo være stereotypien av en legestudent. (Hvis man ser bort fra mine usunne vaner, som forøvrig bare kan gå å legge seg.)

Iallefall... symptomet ved medisinstudentgalskap som til slutt brakte meg ut av fornektelsen med et brak:

Det var en lørdag. Solen skinte. Det var 8 måneder igjen til eksamen. Jeg gjentar: 8 måneder. Hva gjør man da, på en strålende lørdag i april? Jo, man drar på lesesalen. Ja, du leste rett. Heldigvis kom jeg til mine fulle fem etter fem minutter på en tom lesesal, der jeg satt og glante ut på skyfri blå himmel mer enn på den oppslåtte boka, og jeg dro hjem igjen ganske kjapt.
De sier det at det siste året på studiet kan få selv den lateste studenten til å skjelve i buksene, og det er vel noe av det som jeg har innsett.

Man kan ingenting, og man burde lese ALT. Dessverre har man så mye undervisning hver dag, at når man tilslutt har litt tid til å lese, er man dauskutt i huet. Det er stappa, proppa fullt - men ikke av det man skal kunne!

Symptom nr.2 oppdaga jeg idag. Siste foreleser dukka aldri opp, resultatet var at jeg var hjemme før halv fem. Ja, FØR halv fem. Utrolig! Har ikke vært så tidlig hjemme en skoledag på LENGE. Hva jeg gjør? Ikke stort. Men noen timer senere er jeg superrastløs, for det er enda ikke sengetid, men jeg har jo ikke mer latskap å finne på, men jeg burde rydde, men jeg klarer ikke rydde, og jeg burde lese men det kan jeg bare gi opp. Jeg burde burde burde men klarer ingenting.
Symptom nr 2 er altså en totalt forvirrende blanding av tiltakslyst og apati. Jeg blir rett og slett sliten av å være lat. Nå, kjenner du meg, så er latskap nettopp det jeg tidligere har mestret med glans.
Og jeg savner den mestringsfølelsen!

Så får vi se hva slags plager jeg får videre utover. Jeg mistenker at moroa bare såvidt har begynt.

Fobi moldekleivi er en progredierende tilstand. Forventes å spontant helbredes sånn ca 20. januar 2011.bilde fra marktoon.co.uk

Sol, bare sol!

2010-04-11T17:25:00.000+02:00

Våren er her... Tror jeg glemmer for hvert år hvor ubeskrivelig deilig det er når sola endelig varmer, snøen endelig er smelta og vårsko og vårjakke må fram istedenfor vinterskoa og vinterkåpa. Det kan også ha noe med at årets vinter var meeeeeget lang, og at årets første ekte vårdager dermed blir meeeeeget mye bedre :)

Kombinasjonen nordmenn og sol slutter aldri helt å forundre meg. Hvor vi blir av om vinteren skjønner jeg ikke, men om våren myldrer det av folk, overalt! Aker brygge, parkene, Bygdøy, Karl Johan, Bogstadveien, osv. Plutselig så dukker det opp folkemengder, sultne på vitamin D og utepils. Eller for de av oss som foretrekker koffein framfor alkohol, uteislatte (sammenskrivningsregler på norsk gir mange rare ord!) -- Herlig herlig!

Nå er jeg fullstendig klar over at det snødde i forrige uke (iallfall på Auli) og at vi ikke er garantert at det blir 15 grader daglig framover, men blååååå himmel og sol skal nytes så en har litt å gå på når vårregnskurene kommer.

Det er SOMMER, det er SOL og det er SØNDAG!
(Nåja, kanskje sommer er å ta litt hardt i, men men. Tror nesten jeg har blitt litt solbrent, så jeg har ikke egentlig noe problem med å kalle denne helga årets første sommerdager..) Med litt hjelp fra google fant jeg teksten til den meget passende sangen: (visste ikke at den var dansk.)

Det er en prægtig dag.
Det er en mægtig dag,
sindet jubler,
ingen skrupler,
hvorfor sku' man ha' et? Nej.
Det er en herlig dag.
Slet ingen særlig dag,
men den er der,
alle hjerter
jubler rent privat.

Det er sommer, det er sol og det er sønda'.
Alle hjerter er så glade og fri.
Smilet frem - det bli'r dit ansigt jo så kønt a'.
Alle fugle kan en glad melodi.
De lyse sider skal du se (dem skal du se).
Jeg kan da hurtigt nævne tre (de tre du ved).
Det er sommer, det er sol og det er sønda'.
Smil og vær i solskins- og søndagshumør.

Ahus

2010-04-06T21:36:00.000+02:00

For det meste av undervisninga i 2010 har jeg endt opp på en gruppe som skal være på Ahus. Nå er ikke Ahus et sykehus som man roper hurra for, når man får vite at man skal ut dit. Det er langt, og siden verken bane eller tog går direkte dit, er det kronglete busser man må ty til dersom man ikke har bil, der man til dels føler at man kjører Akershus rundt.

MEN jeg roper altså HURRA for at jeg har kommet på Ahus.

Det er et veldig nyopppussa sykehus, så nytt at man må ha diverse kurs før man får ID-kort, av typen, "Ikke still deg foran de automatiske portørvognene for å høre de snakke til deg, det forsinker driften av hele sykehuset." Helt seriøst, det var poenget i et av kursene. Ja, det var 4 kurs man måtte ta via nett. Og via PC, ikke Mac. Det gjorde meg, Mac-tilhenger, noe frustrert, men "heldigvis" deler ikke skolen min Apple-entusiasme og jeg fikk tatt kursene der. Så jeg kom meg gjennom de helt utrolig tåpelige kursene (som i det ene øyeblikket sa at det var kun sykepleiere som kunne gjøre en viss ting, og i det neste øyeblikket testet meg, legestudent, for om jeg husket rekkefølgen i hvordan utføre det kun sykepleiere kan gjøre... Hmm.)

Så da var det neste skritt - adgang! Fordi jeg rett og slett ikke gadd dra ut til Ahus bare for å ordne det praktiske før jeg måtte, endte jeg opp med å være på Ahus 0740 første dagen, selv om undervisninga ikke begynte før 0830. Da rakk jeg ta et id-kort-bilde av typen med dårlig belysning og dermed enorme skygger i trynet. ID-kortet sitt kan man lade med kontanter og bruke til betaling i kantina. Meget smart. Kortet brukes også til innlogging på datasystemer, åpning av dører, og henting av klær.
Jeg rakk altså også å snakke med tekstildamen som programmerte tøystørrelsen mitt inn i dataen. Tekstildamen presterte å si, "Nei den størrelsen er IALLFALL IKKE for liten." Javel, da liker hun stappa pølseskinn-looken. Jeg endte opp med å måtte gå tilbake og be om størrelsen større. Da kunne jeg sitte. Kanskje jeg har får store krav til bukser :p. Til hennes forsvar er sykehusklærstørrelser utrolig rare, og der er iallfall ikke Ahus noe unntak, selv om de ikke er blant de rareste variantene jeg har sett.

Ahus er toppmoderne. I tillegg til de tidligere nevnte automatiske portører, AGV-ene, (som jeg foreløpig har en panikkangstreaksjon for når jeg ser de komme tøffende, lysende og blinkende mot meg), har man automatisk klesutdeling. Man holder kortet sitt foran en skjerm og trykker litt, så får man klærne sine automatisk på kleshengere og plukker dem av. Meeeeget bra, iforhold til Rikshospitalet, der man som student tviholder på frakken sin hvis man finner en i riktig størrelse, uansett om den dekkes av spy, blod, snørr, eller (sett inn annen motbydelig kroppsvæske her.) Skap fikk vi også, neeeederst i en laaaang gang, som jeg tror jeg kommer til å bli lei av, evt investere i en sparkesykkel, evt sånn derre sko med hjul under (ikke rulleskøyter).

Jada, så jeg rakk akkurat alt det der styret, og å finne fram til rett oppgang og rett rom. Så godt jeg hadde hatt det fantastiske kurset, for ellers hadde jeg vel aldri funnet fram! :p

God undervisning var det og, synes jeg. Det vanligste er vanligst, og det vanligste befinner seg IKKE på Rikshospitalet. Der er det fler sebraer enn hester. På Ahus finnes hestene.

Så kommer det avsluttende tipset til hvordan blidgjøre en gjeng med medisinstudenter:
Vi hadde time som het Intro til Ahus. Der fikk vi gratis kaker og kaffe. Og med det, vil mitt hjerte alltid tilhøre Ahus. ;) For å si det på en annen måte, Ahus er foreløpig ikke lei av studenter! Og det liker jeg veldig godt.

(Så la oss glemme alt som heter fjernundervisning, der foreleseren er på Riksen og undervisningen overføres til Ahus via skjermer og mikrofoner osv, der vi som sitter på Ahus ikke hører spørsmålene som stilles eller grunnene til at resten av klassen bryter ut i latterbrøl, eller der vi, dersom vi skulle våge å stille spørsmål, forfjamser foreleseren såpass at han kommer helt ut av seg... For DETTE er ulempen med Ahus.)

Moo Cow News

2010-04-03T12:58:00.000+02:00

Cleaning and searching through old stuff can lead to finding something one had long forgotten. This Easter, my sister and I were so lucky to find old editions of Moo Cow News, which made me bury my head in 15-year old memories. Moo Cow of course was a play on the name of our beloved city Macau.

The year was 1995. The first editions were put together using type machines, scissors, glue and a copy machine, but the Macintosh computers invaded MCA later that year, and when the Macs came, our newspaper became a little more advanced.

one of the first editions looked like this:

It's been hilarious to read our little articles. We of course had prayer requests and small Bible lessons. Prayer requests included praying for people with the flu. Every week we had a mystery person. Some of them I do not understand who are, but an example that caught my eye was our dear compound cat Moon. The cat that gave birth to kittens on a day when I was home sick with a cold. I was sooo bitter when my sister called and said Moon had finally had her kittens, because I didn't get to see it. Later most of the kittens died...

A lot of the articles wrote about what the "big kids" were doing and what the "little kids" were doing.

Interesting tidbits of very local news were put in the paper. Sleepovers, science fairs, school trips to Hong Kong, plays, banquets, art classes, Camp Good News, and such made the headlines.

When Deborah started going to MCA, she of course was interviewed. When it was decided that we would have a third teacher, Miss Moller, someone declared, "MCA is really coming up in the world." New missionaries were welcomed: when we heard the Longs were coming to Macau, someone wrote, "We have heard that the Longs have longed for a long time to become missionaries." The birth of "Vildevarin" Fiskum also got it's own little article. Turtles for sale, a lost movie, and various jokes filled up the small holes in our copy-machined paper. Nothing was too small or too big, in addition to our local news, different sports news and world news such as the assassination of Yitzhak Rabin made it into our paper.

And no paper is complete without a tv-guide. The tv-guide included ingenious tv-shows such as Home Improvement, Full House, and Animaniacs.

We also had an advice section called Dear Pat. I think we invented the questions ourselves.. Such as "I can't sleep, what should I do?" "I can't read!" "How do I finish my PACEs faster?" and "I'm so BORED! There is nothing to do in Macau. Please tell me how to have some fun in Macau."

One of the versions that I wrote:

Some of us made some awesome cartoons such as this following one, while others (such as yours truly) drew cartoons for the paper that were neither funny or easy to read.

Hi! My name is Lolly Jones. What's green, and slimy and has 4000 legs?

I don't know but it's crawling on your shirt!

We did interviews with each other. We had a lot of fun with the newspapers, and it was fun to rediscover some of the editions.

Ending on a strange tidbit of information: (there HAS to be a type-o in there somewhere...)

Some things never change... (but some do)

2010-04-01T17:43:00.000+02:00

Ting som aldri kommer til å forandre seg: Jeg kommer alltid til å være made-in-HongKong. Fant nylig russebuksa mi:

(Har kasta den nå...)

Mamma og pappa skal som kjent flytte til Buskerud en eller annen gang i løpet av de nærmeste månedene. Dermed brukte jeg og Frida et par dager i påskeferien til å rydde litt i gamle ting vi har liggende her. Har vært nokså underholdende, om enn frustrerende.

I dag gikk jeg gjennom gamle skoleminner. Må jo si at jeg var rimelig frimodig på ungdomsskolen, veldig mange av tekstene mine der handlet om anti-abort, anti-evolusjon, stiler spekket med bibelvers, og i det hele var jeg en nokså tydelig konservativ kristen. Når man går på en misjonærbarnskole, der man har bibeltimer i skoletida (hva jeg husker fra disse timene? Bibellæreren som fortalte at sauer er så dumme dyr at de lar mark krype opp nesen til hjernen for å spise hjernen, og derfor ble vi som kristne sammenligna med sauer i bibelen...) , for så å forflytte seg til en helt gjennomsnittlig norsk ungdomsskole, blir man gjerne litt forvirra. Jeg løste ut frustrasjonen min ved å skrive dels evangeliserende norskstiler, og lurer den dag i dag på hva læreren min tenkte om meg...

Men jeg var da ikke helt hyggelig i all min tankegang: Dagens sitat hentet fra en nynorskstil som het no sånt som "Kvifor må vi lære nynorsk?" Der skrev jeg noe slikt som dette: "Ivar Aasen var sikkert en hyggelig mann. Men han hadde nok hverken hode eller hjerte." Stilen er kasta for de som syntes dette var støtende. Det beklager jeg. Jeg har ikke noe imot nynorsk... Brukte all min tid på å slå opp i nynorsk ordliste og bruke enhver klammeform som var tilgjengelig. Dermed ble min nynorsk så nær bokmål som overhodet mulig...

--
Bildebevis på at noen ting aldri forandrer seg?

Noe tvil om at dette er en engelsk kladdebok??

I'm a doodler. Så lenge jeg kan huske, har jeg tegnet eller skriblet smilefjes/blomster/krusseduller/bokser/ord eller lignende på stortsett alt tilgjengelig skriftlig materiale. For å unngå tilsøling av mine forelesningsnotater på medisin, sitter jeg og hekler på forelesning. Det er forøvrig forskning som viser at de som doodler følger bedre med i timene. Og slik opplever jeg det.

En annen ting som ikke har forandra seg?

Jeg fant russebuksa mi. Der hadde jeg strøket på et drink-glass, opp ned. Ved siden av hadde jeg skrevet: "Det sies at fylla har skylda. Men hvem har skylda for fylla?" Jeg er fortsatt avholdskvinne, om enn jeg ikke kanskje er like brautende i mine meninger.

Ellers er det kjekt å være hjemme på ferie...

Familien min er noe rar. Mamma og min søster hadde en nokså opphetet diskusjon. Frida hadde nettopp sagt noe som minnet om måter mamma diskuterer på. Da sa mamma: "Du er så lik meg at det halve hadde vært nok!" Heheheh...

Disclaimer: advertisement

2010-03-12T09:29:00.000+01:00

Helt siden jeg var liten har jeg relativt ofte vært forkjøla. Otrivin har i de periodene vært min beste venn. Etter tidenes mest langsomt fremskridende forkjølelse (begynte for en uke siden og er fortsatt ikke på oppadstigende form, selv om jeg fortsatt ikke er skikkelig sylta) har jeg igjen søkt til Otrivin for symptomlindring. Gikk inn på apoteket og så en vakker, sølvglinsende boks som het Otrivin Comp. Visstnok, i følge apotekeren, skulle den hjelpe både mot tett nese, og mot rennende nese. Vanlig Otrivin hjelper "bare" mot tettheten, og man blir gående å snufse. Så jeg tenkte, GENIALT, bestemte meg for å prøve det ut, selv om det kosta 11 kr mer.

Resultater? Det FUNGERTE! God effekt i kanskje 5-6 timer. Herlig å kunne puste gjennom nesa og ikke snufse 25 ganger i minuttet og føle at man irriterer alle i mils omkrets, særlig i forelesnings- eller lesesalsammenheng.

Anbefales herved.

NB - Skal ikke brukes i mer enn 7 dager sammenhengende... Man blir rett og slett avhengig. :)

En helg i Bergen

2010-03-01T17:22:00.001+01:00

Jeg er så heldig at jeg har en søster. Hun bor i Bergen, så jeg tok meg en tur vestover i helga som var. Hadde en veldig kjekk tur :) NSB oppførte seg faktisk, i motsetning til hele 6.eller 7.trinn fra en Bergenskole som var på vei hjem fra Geilo til Bergen etter en uke på leirskole. Hehehe... Der var det liv, og det bekreftet mine tidligere fordommer - en bergenser er meget hyggelig, men en gjeng bergensere er en plage. :p Kanskje en gjeng med overtrøtte bergensungdom ikke er rett målestokk? Ikke heeelt seriøst ment altså. Bergensere er kjekke folk!

Vel framme i Bergen var det nemlig et hyggelig tilfeldig sammentreff som ventet - Ester-Marie var også i Bergen noen timer den fredagen, og vi fikk oss et par timer sammen, oss tre, det er jommen ikke ofte vi får til! Det passet meget bra med litt kinesisk mat da 3 eks-Macau-misjonærbarn møttes!

To av mine favoritte "hvite asiatere"

Jeg var der jeg også!

På kvelden fikk vi besøk av vår kusine Hilde, vi hadde en koselig kveld og fikk med oss skiskytterstafettgullet. :) Det var kjempespennende, vi hoppa i sofaen mens Bjørndalen skjøt. Dette er det første OL jeg har fått opp øynene for at skiskyting er gøy å se på.

Lørdag tok vi oss en tur ned i byen. Frida er meget flink til å gå overalt. Buss er oppskrytt. Jeg er Osloborger og er meget avhengig av kollektivtrafikk. "Alt" var "bare" en halvtime å gå til... Viste seg ofte å være nærmere 40 minutt, og i dels ELENDIG måkede fortau var det ofte litt vanskelig å komme seg fram (Iallfall når jeg er så dum at jeg pakker i trillekoffert... 'nuff said.)
Jeg skal ALDRI mer klage over brøyting i Oslo!

Bortsett fra manglende brøyting viste Bergen seg fra en fin side. Sol, vakker snø, vakre fjell, det er en fin by! (Forrige gang jeg var der var en novembermåned, og omtrent ingen steder er vakre i november.)

Typisk bilde på armlengdeavstand.. hehe.

Vi fikk med oss møte i Salem både lørdag og søndag, og etter møtet på lørdag var det 3mila på storskjerm. Sølvet smakte greit, men gullet hadde vært bedre! Gullet til Northug fikk vi også med oss, det var enormt! Så alt i alt er jeg storfornøyd med helga, og storfornøyd med OL. Sku gjerne hatt pallplass i medaljestatistikken, men vi leder jo rått på medaljer i vinter OL sammenlagt.

Takk for en fin helg, Frida! :) Velkommen til Oslo...

Avslutter med helgens sitat:

"Man blir ikke heit av det man ikke veit!" (sitat NLMs generalsekretær)

Et barn av min tid

2010-02-24T17:50:00.003+01:00

Jeg innrømmer det gladelig. Det hender at jeg tenker en tanke, i Facebook-status-modus. Det vil si at jeg tenker at tanken min ville vært en god status på Facebook! Eller hvis jeg tenker en rekke med tanker, så tenker jeg, det ville vært et godt blogginnlegg. Her kommer resultatet av en slik tankerekke.

Hjernen er forunderlig. Har du noen gang tenkt over hvor vanvittig fort du tenker? I løpet av 2 minutter på bussen kan man ha rukket å tenke over et barndomsminne, deretter over en framtidsdrøm, deretter over hvor idiotiske folk på bussen er som kjefter på bussjåføren når det er deres egen feil at de ikke har trykket på døråpnerknappen, og deretter tenker, hvor gammel er vedkommende som står der, gammel nok til at jeg bør gi fra meg setet? Det er jo ikke en selvfølge at man skal gi fra seg setet til alle og enhver, er folk unge / spreke nok så blir de rett og slett fornærma! "Hvem er DU som tenker at du er i bedre form enn meg? Ja, jeg er (sett inn passende tall her) år gammel, men jeg går på ski i Marka 3 ganger i uka!" Jeg innbiller meg iallfall at en del tenker sånn. Så ender det med at jeg sitter i ro. Så tenker jeg også at kanskje jeg bare skaper unnskyldninger for meg selv til fortsatt å sitte. Så tenker jeg på hvorfor ingen andre reiser seg.

Jeg skriver oppgave. Noe av det siste jeg har tenkt på i forbindelse med den oppgaven er at jeg er glad at bremsene i hjernen min stortsett er i orden. Jeg sier ikke IDIOT til enhver på bussen som jeg tenker er en idiot. (Jepp, her kommer innsikten i mine onde tanker.) Jeg holder det for meg selv. Noen har skadde bremser, og sier dermed IDIOT til alle de tenker er idiot.

Skal nok innrømme at bremsene svikter innimellom, men stortsett klarer jeg å ikke si alt jeg tenker... Og jeg er glad for bremsene. Det er ikke alt som sømmer seg å si, og de fleste av oss har en hjerne som har skjønt når og hvor det ikke passer å si eller gjøre diverse ting.

Kanskje jeg innimellom går over streken på bloggen eller Facebook. Mamma synes iallfall at jeg gjør det. "Hanna, det er FARLIG å skrive alt mulig rart på nett. ALLE kan lese det!"

Javel. Velkommen kjære leser. Jeg vet ikke nødvendigvis hvem du er, men synes du det er noe halvveis interessant som står her, så værsågod, les i vei. Jeg bretter ikke ut mine innerste tanker uansett. Det var en eller annen som sa det (jeg husker ikke hvem, så jeg får ikke gitt ære til den som æres bør), at Facebook / blogging sto i motsetning til det innerste av den norske folkesjela - nemlig Janteloven. På internett kan man skryte i vilden sky av hva man får til. Man kan ha et intenst egosentrisk fokus. Jeg har fått jobb! Jeg har gått på ski! Jeg jeg jeg. Og man SKAL tro at man er no. Ellers ville man ikke hatt behov for å blogge. Hmmm.

Innimellom så tenker jeg på janteloven. Jeg er oppvokst med to foreldre som aldri vil si at de var stolte av barna sine, fordi det er/var jo ikke deres fortjeneste at de hadde fått snille / flinke / ansvarsfulle / (sett inn positivt ord her) barn. Derimot en del amerikanske julebrev var fulle av hvor ekstremt stolte foreldrene er av barna sine, fordi de har vunnet sånn og sånn og gjort slik og slik. Janteloven preger det norske samfunnet enda. Man skal ikke tro at man ER no. (Bortsett fra Petter Northug da, han ER jo no. I allfall etter mandagens makeløse gullmedalje. Og jeg håper jeg kan se han briljere igjen ikveld.) Alle skal være så like som mulig, ingen skal forskjellsbehandles. En annen vis person (nok en person som jeg ikke får gitt kred) sa en gang at man ikke kunne behandle barna sine likt, fordi de ER ikke like. Makan. Her har jeg gått hele barndommen og sagt URETTFERDIG mens egentlig så er det slik at man må behandle mennesker ulikt. Hmm. Man lærer ikke på samme måte, reagerer ikke på samme måte, og tenker ikke på samme måte. Man blir glad og lei seg av forskjellige ting, og har forskjellig humor, og trives i forskjellige situasjoner.

Jada. Så konklusjonen er vel at Janteloven er usunn. Men det visste jeg vel egentlig fra før av. Men den rake motsetning, nemlig total selvdigging er usunt det også. Som mye annet i livet gjelder vel den gyldne middelvei.

Forøvrig er jeg glad for at visse skiløpere ikke lar seg prege av Janteloven. Krydder i hverdagen. Og jeg er også glad for at Norge har fått flere gull enn forrige vinterOL. Skulle ikke såååå mye til, men er likevel gøy. Morsomt at vi har mer enn 100 gull i vinter-OL-historie og fortsatt leder rått over nestemann på lista, nemlig selvdiggernes land, USA. Oi, den var litt på kanten! Jeg er veldig glad i USA og amerikanere altså. Men foretrekker norsk jantelovmentalitet. Og så fikk jeg også en gang en beskjed fra en amerikaner om at Norge var et kommunistisk land. Og da ble jeg litt sur.

Flyten i blogginnlegget er forsvunnet, hvis den noen gang var tilstede.

Jeg avslutter med å si,

HEIA NORGE!

På tide å dra fram patriotismen!

2010-02-15T21:23:00.000+01:00

Det er på tide å benke seg foran tven og se Norge håve inn medalje etter medalje. :) Jeg har store håp for årets OL. Hva jeg liker best å se på? Langrenn. Skiskyting er jeg faktisk ikke så glad i. Vet ikke hvorfor. Er bare sånn jeg har blitt. Vinter-OL som jeg inntil 1998 ikke hadde noe særlig forhold til, med unntak av filmen Cool Runnings, om bob-laget fra Jamaica, med sitat som "Sanka, you can pee now." "Ooo, too late." og "Kiss my lucky egg!"

Det er NÅ jeg sku vært i BC! Var der sommeren 2009, i Vancouver-området. Var ikke i selve Whistler, men fikk da med meg et bilde av meg og en av OL-maskotene!

Quatchi og meg :)

I skrivende stund har vi et sølv og en bronse. Kom igjen, vi klarer det edleste metallet også!

Heia Norge! :)

Født uten ski på beina

2010-02-06T18:23:00.006+01:00

Jeg har ikke bodde i Norge hele barndommen. I Hong Kong ble jeg født i 1984 og deretter plasserte jeg ikke mine bein i Norge før 1987. Det året ble det lite skigåing, eller iallfall ikke noe som jeg kan huske.
Året ble 1992 før jeg igjen tilbrakte en vinter i Norge. Da var det Mammas største vilje at jeg skulle lære meg å gå på ski.
Hva gjør en mor som kun ønsker det beste for sine barn? Joda, hun melder meg på på SKISKOLE!

Aner ikke hvor denne skiskolen var, men har definitivt noen minner. Tror vi tok buss fra Majorstua skole.. Har noen glimt i hodet - hvordan en av skilærerne rakte skistaven sin til meg, og bokstavelig talt droooo meg opp bakken. Huffameg. Det gikk jo aldri bra, hverken nedover eller oppover. Så husker jeg barnas Holmenkolldag. Alle andre i klassen som gikk, gikk 6 km. Jeg og søstera mi, gikk 2. Så flinke var vi! I tillegg gikk vi turer i Frognerparken. Bakkene var alltid et mareritt.

Deretter ble det ikke norsk vinter på meg før 1998. Skaden var skjedd for lengst. Men hva gjør en mor som kun ønsker det beste for sine barn? Tvinger dem ut på flere skiturer i året. Grusomme bakker, grusomt føre, grusomme turer. Hmm. Mulig at en opplevelse av tvang har forandret erindringene av disse turene til det ugjenkjennelige.
Flytta så hjemmefra i 2003, og barnslig som jeg er, har jeg ikke hatt ski på beina på 7 år.

Fram til igår.

Rustet med ski og sjokolade i sekken, samt ei snill venninne som ikke skremmer meg (!), og ordene "Jeg er oppvokst i utlandet" klar på tunga, for sikkerhets skyld, tok jeg bussen til Ekeberg, der jeg hadde hørt rykter om flate løyper uten noen særlige bakker. Resultat? Et stykk glisende misjonærbarn som var storfornøyd med å gå på ski igjen. (Og som slapp bruke frasen "oppvokst i utlandet" man av og til bare lirer av seg uten å tenke over det, helt automatisk, for å beskytte egen stolthet, men man angrer bittert akkurat idet man har sagt det, for man har ikke akkurat behov for å virke rarere enn man allerede har vist seg å være.)

På vei ut til Ekeberg snakka jeg med morfar. Fortalte ham at jeg sku ut på ski... Han var bekymra for om jeg kom til å ødelegge skiene. "Men er det ikke verre om jeg ødelegger en kroppsdel?" spurte jeg. "Ja, men dom kan du jo fixa själv!" sa han. :)

Bildebevis:

ut på tur aldri sur!

Dessuten ble jeg overraska over hvor pratsomme noen nordmenn blir når dem er ute på tur! Plutselig er det helt greit å snakke med fremmede liksom. Utrolig bra. På bussen/tbanen/trikken er det om å gjøre å ALDRI snakke med de du sitter ved siden av, men med en gang du går av og tar på deg skia, så kan man snakke med hvem som helst. Hmm.

Jepp, jeg håper at neste gang jeg prøver meg utpå, at jeg våger meg ut et sted med mer opp-og-ned. Det burde være overkommelig! Vi får se.

Det merkelige med dette er at senere igår kom brodern med følgende status på Facebook
- "Da er jeg i RIO! Fytti grisen, psycho varmt her! Og i dag gikk turen til en av verdens beste strender "copacabana" "
Og- jeg var IKKE misunnelig! Ja, 42 grader, sol, en av verdens mest berømte strender, saltvann, jeg håper han koser seg!

Personlig så hadde jeg det best med ski på beina igår. (!)

Winter blues... eller?

2010-02-04T10:40:00.003+01:00

Jeg føler at jeg burde være vinterdeprimert. Kanskje en rar følelse - men la meg forklare litt.

Snø/is er ikke min favorittting.
Ei heller kulde.
Og i tråd med dette, heller ikke vintermørket.
Jeg har feildisponert tida mi, og begynte ikke med oppgaven min før for 2,5 uke siden. (Vi hadde altså en 6 uker lang oppgaveperiode i 2008, som jeg sløste totalt bort. Hadde nok litt å gjøre med at 3 av ukene var før sommerferien og 3 av ukene var etter.) Oppgaven skal være ferdig i begynnelsen av mars, og jeg har dermed planene klare framover. Mange i klassen er ferdig med oppgaven, og det henger sammen med neste punkt:
Hver gang jeg sjekker facebooken er det noen nye som har lagt ut på tur. Jeg nevner stedene Facebook-vennene mine har vært (eller er) etter jul: Australia, Brasil, Vietnam, USA, Mexico, Dubai, Thailand, Egypt, Tanzania. Har sikkert glemt et par også. Brodern stakk til Brasil med bibelskolen idag, skal være der en uke på ferie, deretter skal han være i Bolivia fram til påske omtrent. I tillegg til Peru og Chile eller noe sånt. Venninner Charlotte og LinnRakel har stukket til Brasil, og de skal innom flere land i LatinAmerika fram til mai.

Det er dermed slik at mange jeg kjenner er ute og reiser. Det burde trigge reisefeberen i meg, men med unntak av et par kortvarige temperaturstigninger innimellom, som når jeg traff brodern igår, og når jeg hørte om reiseplanene til Charlotte på søndag, har ikke feberen virkelig tatt tak. (Det har også hendt at innimellom når jeg nettopp har kommet inn fra glatta og kulda og ørene mine nesten har frosset av, og jeg har tilbrakt dagen med oppgaveskriving, at jeg sitter littegranne på Facebook og drømmer.)

Så, hvorfor har jeg ikke blitt ramma av the winter blues? Det er vel fordi jeg stortsett trives med hverdagen min. Det er greit å skrive oppgave, det er greit å fordype seg i noe, og ikke minst er det deilig å føle at man kommer noen vei. Og heldigvis føler jeg det! Dessuten er vi en gjeng som kommer oss opp på skolen stortsett hver hverdag, og å ha noen å spise lange lunsjer med, det hjelper jommen meg på motivasjonen det også!

Det er deilig å være ferdig med eksamen. Nå skal jeg ikke ha noen eksamener før desember (den er til gjengjeld et monster, men det tenker vi ikke på nå.) Fant ut igår at siste skriftlige eksamen er bestått! Så det er deilig.

Vinteren er ikke så verst i år. Det har jo vært stabilt minusvær siden før jul, og det er deilig at det ikke blir sååååå mye slaps og gris og at ting smelter, fryser på, smelter fryser på, så snør det et tynt lag på isen, og så går du på snørra. Jeg har vurdert å komme meg ut på ski igjen, etter 7 års pause.

Så er det alt som skjer innimellom -

Fellesskapet er jo alltid kjekt, og quiz etterpå er gøy. (Reklame - annenhver torsdag møtes Fellesskapet i Misjonssalen, vi synger sammen, vitner hvis vi vil, leser et Bibelvers om vi vil, ber for hverandre, og spiser sammen. Kjempekoselig! Neste gang er torsdag 11.febr, kl. 1830.)
Vennemiddag ikveld blir stas.
Restaurantkveld imorra gleder jeg meg til, bra folk altså!
Skitur i helga, vel, det blir iallfall interessant!
Om to uker skal jeg på MUF-leir - riktignok Skiweekend, men jeg kaller det MUF-leir, for jeg er usikker på om det blir ski for min del! :)
Om 3 uker skal jeg besøke søstera mi i Bergen.
Om få timer skal jeg til Lillestrøm og se ei venninne prøve brudekjole - ja, for det er sant, jeg skal i to bryllup i sommer!
Jeg skal på en skileir/weekend til i mars (også usikker om det blir ski for min del her...)
Ellers skjer det også mye i vennegjengen, men ikke alt passer seg for bloggen! ;)

Selv om man bor i Norge og snøen ikke alltid egner seg i kombinasjon med kollektivtrafikk, eller man har glemt lua/pannebåndet hjemme og det nærmer seg 20minus, likevel, folkens,

LIVET ER HERLIG!

Lykkelig?

2010-01-24T21:44:00.001+01:00

Det var en periode i høst jeg følte meg veldig lykkelig.

Jeg er ganske rar, for når jeg sitter på bussen og kjører forbi Olav Kyrres plass så sukker jeg ofte tilfreds og tenker at det er godt å leve. Hvorfor den følelsen kommer akkurat når bussen kjører der vites ikke..

Følelsen av lykke var innbitt, i november av alle måneder (!), og varte lenger enn et øyeblikk på bussen. Litt usikker på hvorfor jeg var lykkelig, men hadde nok noe å gjøre med at julestemningen kom for fullt, juleferien var rett rundt hjørnet, og at praksisen rett og slett var en god opplevelse.

Så kom jo da spørsmålet.. det var ei av venninnene mine som hadde sett at jeg var lykkelig på facebook.. og lurte på om det hadde noe med noen "kar" å gjøre.
Og dermed så hadde hun jo hoppa rett inn i fella jeg hadde laga - om enn ubevisst -

"Javel," sa jeg, "Kan ikke single mennesker være lykkelige?"

Gratulerer med gårsdagen, Hans Jakob!

2010-01-11T15:08:00.005+01:00

For 20 år siden fikk jeg en bror - verdens beste bønnesvar! En gang spurte jeg mamma om hun trodde Gudstroen min hadde blitt svekka om Hans Jakob hadde vist seg å være en jente - jeg ba jo så inderlig om en lillebror! Og det var jo null spørsmål fra min side om storken, for "Jesus bodde jo i hjertet, så skapte han en baby i magen." Null stress.

Nå er han blitt en voksen mann, som ikke er tenåring lenger. Han er en veldig bra kar, med en stor humoristisk sans. Befinner seg for tida oppi Tromsø på bibelskole. Kjæresten hans kjørte i gang med dekkoperasjon og besøkte han bursdagshelga, til hans store overraskelse og glede.
Blir spennende å se hva framtiden bringer! Glad i deg, bror!

En Moldekleivsk jul

2010-01-03T22:35:00.001+01:00

Skriver dette blogginnlegget i jula, men spørs om det kommer på bloggen før det er blitt 2010, da dataen jeg skriver på er treeeig og jeg gjerne sku hatt bilder inn her.

Som vanlig ble det julaften med mye hyggelig selskap og altfor mange pakker.. Fikk mye fint!

1.juledag fikk vi vært på sykehjemmet og sang litt julesanger med noen av den eldre garde, var kjekt. Må jo også si at det var bedre andakt der enn det var i kirka på julaften, for presten trodde visst nesten Obama var Jesus.. Den feilen har jeg vært borti flere ganger i høst, og det har irritert meg. Nok om det.

Ofte hørt i jula:
"Jeg spyr jeg spyr jeg spyr!" (Mamma, hver gang hun snakka om noe som hun ikke helt satte pris på.)
"Er det Verdt å vente på 2?" (HJ hver gang han åpna en pakke som så ut som en bok)
"Et spøtt i havet!" (på dårlig nordnorsk, i tide og utide.)
"Hejhej! Ja, da var jo flott da! Sånn som ungdomma lika!" (dårlig etteraping av Nils Georg, parodien av pappas fetter som jobber på tv2)

Vi har hatt det deilig i jula.. Må jo bare si det..

Her har vi noen bilder:

Mammas første positive møte med en el-gitar

Mamma er Harry Potter i lapp-i-panna-leken, HJ er Kaptein Krok/Hook.
Frida var Torbjørn Jagland.. Det ga noen interessante kommentarer fra henne. "Er ikke Torbjørn Jagland utenriksminister? hvorfor ellers skulle han introdusert Obama?" ... "Er ikke Kåre Willoch død?" Jada.. Frida, kanskje du kunne lest en avis innimellom.

Jentene i familien matchet ... nesten iallfall

Og pappa ler

Hans Jakob og Rebecca - søøøøte!En engel iblant oss??

Takk for nå, 2009

2010-01-02T12:56:00.001+01:00

Det er på tide å tenke over hva som skjedde i 2009... Og egentlig hele det siste tiåret.

Husker godt da jeg sto på Fossnes og det ble år 2000. Dataene kollapset ikke og verden gikk videre.. Så har det vært et innholdsrikt tiår - gikk på Nes videregående 3 år, deretter flytta jeg til Texas på bibelskole for et år, så begynte jeg på medisin i Oslo, og der er jeg fremdeles.
Andre høydepunkt har vært turen tilbake til "hjemlandet" Hong Kong og Macau i 2006, turen til Tanzania i 2007, og turen til USA/Canada i 2009.
Livet består av hverdager, men for det meste har det vært gode hverdager.

Tiåret ble avslutta på en nyttårsfestival på Hurdal, var en veldig god leir, med mye bra åndelig input, mye bra folk, og mye bra underholdning. (og mye oppkast..)

År 2009 har vært prega av skole, 9.sem var veldig gøy syntes jeg, spesielt fødslene. Mot slutten av mars hadde jeg studiets verste opplevelse.. som jeg enda ikke har fått til å skrive noe om.
Sommeren var jo utrolig bra, hadde fri de to varme ukene i Norge, fikk bada mye og vært med gode venner. Jobba deretter noen få vakter, før jeg hoppa på flyet til USA. Feira min 25årsdag på flyplassen i Chicago, kjøpte meg selv en Starbuckskaffe. :) Fikk reist mye rundt både i Canada og i USA og truffet gode venner, hovedsaklig fra bibelskolen, men også ei fra barndommen.

Høsten har vært prega av praksis, har hatt det virkelig kjekt. Svineinfluensa/vaksine må nevnes i den forbindelse.. Virkelig en situasjon som var interessant å oppleve fra fastlegekontorsida.

Andre høydepunkter fra året har vært leirene, sommerleir og adventsleir på Solbukta, og nevnte nyttårleir på Hurdal. Hytteturen til Halden må nevnes, knallvær og mye bading. Turen til Haugesund og Stavanger i januar var også veldig bra, og når Reidun besøker oss i Oslo er det alltid kjekt! To Telemarksbesøk har det blitt, fikk sett Kvitsund og det er da virkelig et fantastisk sted! Melum i oktober var også en kjekk helg.
Må jo også innrømme det at det har vært spesielt koselig å bli litt kjent med Rebecca, kjæresten til broren min. Hun har vært hos oss litt i romjula og er en super jente! (og takler den gale familien Moldekleiv) Juleferien har i det hele tatt vært en kjekk tid - regner med at det kommer bilder og litt sitat fra den ferien senere her.

Med andre ord er jeg fornøyd med året som har gått, og jeg gleder meg til det neste tiåret. Med starten den fikk, med opptørking av spy, kan det nesten bare gå oppover! :)

Førjulsgalskap

2009-12-22T17:46:00.000+01:00

I forgårs kom jeg hjem til jul! Deilig.
Lattermusklene har fått trening allerede.

Mamma - "Vi trenger jo ikke spise oss i hjel før jul da i det minste!"
Pappa- "Eg syns vi skal spise oss i hel heile tida!" og ler godt og inderlig.

Frida prøvde å lære familien å spille Bohnanza. Det endte med at hun vant rått, for vi andre var litt for dumsnille. "OK, du kan få en 8er hvis jeg får en 24er!" eller "Du kan få første- og andrevalget mitt, og neste førstevalg!"

Jeg og Frida baker julekaker.. Frida sier- "Du kan jo bake ut vaniljehorn mens jeg tar sjakkrutene!" OK, jeg prøver - Litt senere - "Forresten, du kanskje vil heller bake ut finske pinner? Det er du sikkert flinkere til, det er en enklere deig!" OK, jeg prøver.. Enda litt senere - "Du kan begynne med nøtsjokladrutene, de er sikkert enkle for deg!" Hehe.. Det ble da iallfall sagt på en hyggelig måte! I løpet av 4,5 time bakte Frida 6 sorter og jeg 2. Sånn blir det ofte hos oss..

Vi diskuterer.. husker ikke helt hva.. En av oss utbryter , "Og hvor står så det? 3.Tessalonikerbrev?" Pappa- "Nei, Matteus 29!" Hans Jakob- "Skal vi fortsette?? Johannes 22, Markus 17!" Frida - "hahah- nei -6.Mosebok!"
Jada.. vi vet at vi er rare.

I løpet av en annen merkelig samtale snakkes det om en cider med 4,7% alkohol.. Mamma spør forskrekka -"Men -dør man ikke da??" Etter litt forvirra blikk sier hun "åja, jeg trodde det var det samme som promille!"

Vi sitter ved frokostbordet, det er bittelille julaften. Dagens planer er klare. Idag skal vi vaske, messing skal pusses, og duker skal strykes. Mamma ser på kjøkkenvinduet og sier "Vi må MALE vinduet!" Pappa følger opp med "Ewa, vi har forsømt oss.. Badet nede, det må ut IDAG! Vi bare pælmer det ut døra."

Vi hører på julemusikk. Jeg setter på Bugge Wesseltoft.. Etter noen sekunder utbryter mamma- "ÆSJ! Han spiller jo helt FEIL!"

Jada.. er det rart jeg er glad for å være hjemme?

Om å være avholds

2009-12-14T21:31:00.001+01:00

De som kjenner meg godt vet at jeg er en kontrollfreak.
Jeg liker ikke å danse, iallfall ikke blant mange ukjente mennesker - fordi jeg ikke har kontroll over situasjonen. Kontroll over egen kropp og bevegelse forsvinner når jeg skal prøve å bevege den grasiøst og til en viss rytme. Er kort sagt en kløne, og er totalt klar over det, noe som ikke bedrer situasjonen.
Jeg gråter sånn ca en gang årlig, fordi jeg hater å miste kontrollen over stemme og følelser.
(Det at jeg er kontrollfreak betyr ikke at jeg har et høyt nivå av selvkontroll - for det mangler jeg en del av.. Så der har vi en motsetning.)
--Det burde altså ikke komme som en overraskelse at jeg er avholdskvinne. Alkohol blir for meg en måte å miste kontrollen på, og derfor unngår jeg det som pesten.

Nå skal det også sies at jeg kommer fra en familie av avholdsfolk, morfar ble stoppa i promillekontroll og protesterte : "Jag har varit nykter sän 1832!" (eller annet årstall før morfars tid, da en alkoholiker i slekta ga opp spriten for konas skyld)

Konservativ kristen bakgrunn i Norge henger ofte sammen med avholdsbevegelsen.
MEN - det går ikke an å hevde at Bibelen råder om avhold fra alkohol. Jesus drakk. Samtidig er det klart at man kan bruke kristen nestekjærlighetsetikk til å hevde at det er godt å ikke støtte opp om en usunn drikkekultur. For de fleste kristne er måtehold veien å gå i dette spørsmålet - for det er iallfall tydelig at Bibelen taler imot fyll.
Men for meg personlig, med familiebakgrunn og tvangsprega personlighet og hele den pakka der, er det greit å være avholds.

Så er det jo slik at mye av sosialt samvær i dette landet preges av alkohol. Og det er ikke alltid man har lyst til å si, "Nei takk, jeg tar vann/brus/juice/melk!" Samtidig vil jeg ikke påstå at jeg har mindre gøy enn andre fordi jeg ikke drikker. Har nettopp hatt en av de beste helgene på lenge - uten en eneste dråpe alkohol.
Man kan argumentere med at jeg aldri har opplevd alkoholrus og dermed ikke vet hva jeg går glipp av. Men jeg har heller ikke opplevd alkoholbakrus. :p

Det går også an å argumentere for at tvangsprega tullinger som meg kunne trengt litt alkohol for å bli litt mindre stive. Og jeg har egentlig ikke noe godt motargument. Men prinsippfast kontrollfreak som jeg er kommer jeg nok til å være avholds så lenge jeg kan.. Inntil jeg blir dement sykehjemspasient som blir påtvunget alkohol.
Jeg siterer min farmor, da hun på sykehjemmet ble tilbudt litt vin : "Nei takk, eg sjanglar nok frå før!!"

Med slike besteforeldre er det rart jeg holder meg unna?

Erfaringer

2009-12-06T16:41:00.000+01:00

Praksis var en god og lærerik opplevelse. Både sykehus og allmennpraksis. Likte nok best tida hos en fastlege, var noe spesielt med å ha en lege som fulgte opp "kun" meg. En-til-en veiledning er det ikke mye av i studiet, og veilederen min var flink til å gi konstruktive tilbakemeldinger, ikke bare et automatisk "dette var fint."
Fikk et "eget" kontor og hadde "egne" pasienter. Det var imidlertid få pasienter som gikk ut døra uten at jeg hadde snakka med den "ordentlige" legen..
Man lærer mye i praksis - og man lærer ofte mye om seg selv. Om meg selv så lærte jeg at jeg er til tider ikke så nøye som jeg burde være. At jeg burde stole mer på meg selv, for jeg har faktisk lært noe iløpet av 5 år på "doktorskolen"(som veilederen min kalte det) selv om jeg ikke tror det selv.

Men det nyttigste jeg lærte - er at jeg KAN bli lege! Er ikke lenger en diffus mulighet, noe jeg tror jeg kanskje muligens kan mestre - det er "rett rundt hjørnet."

En av de beste erfaringene var en kvinne som kom med smerter. Var egentlig ikke stort jeg kunne gjøre for henne, medisinene hun kunne få ga henne bivirkninger, og jeg måtte til slutt bare gi henne diverse råd.. Følte meg relativt mislykka. Et par dager senere kom hun tilbake for noe ganske banalt, og nevnte at hun hadde vært så fornøyd med å snakke med meg tidligere, smertene hadde blitt bedre - og så sa hun at jeg hadde vært "behagelig" å snakke med.
En kan vel ikke få stort bedre tilbakemeldinger - pasienten er fornøyd, og er blitt friskere.
Ære være Janteloven, men jeg ignorerer den idag.

Samtidig var det nok av utfordringer.. hva gjør man med pasienter som ikke hører på legen?
Med pasienter som tror at 33% av Sveriges befolkning døde av vaksina!?
Med pasienter som er avhengig av diverse medisiner? Med pasienter med kroniske smerter?
Og ikke minst - med VG og Dagbladet som kynisk utnytter nordmenns panikk for smittsomme sykdommer og plastrer forsidene med overskrifter som "Trodde sønnen skulle DØ av svineinfluensa!" (Sønnen er helt frisk igjen, men ordet DØ må likevel stå med store bokstaver)

Iløpet av de 6 ukene hos fastlegen, rakk jeg både å sende et par pasienter til sykehuset og å se åssen de var når de kom tilbake igjen. Og de var blitt bedre! :)

En av de andre tingene jeg tenkte mye på mens jeg var i praksis er at jeg er glad i mennesker. Var stortsett menneskene som var grunnen til at jeg hadde en god dag i praksis. Litt banalt å si at jeg som legestudent er glad i mennesker, det burde da være en selvfølge, men det var virkelig de som utgjorde forskjellen. Mennesker er fascinerende og selv om jeg ikke er veldig utadvendt, så er jeg glad for å ha valgt et yrke der mennesker spiller hovedrollen.

En av disse flotte menneskene var rammet av det jeg vil kalle novembersyken (som jeg selv også hadde et snev av), hun, en 85 år gammel hadelending sa det så fint: "Je har vørti så daff, doktor!"

Må innrømme at det er to ting som er greit å slippe, nå som praksistida er slutt. Det ene er Gjøvikbanen, og det andre er svineinfluensavaksinestyret.
Samtidig er det greit å være tilbake på skolebenken igjen (til tross for noen enormt dårlige forelesninger) fordi det er snart siste innspurt. Jeg har litt over 13 måneder igjen til siste eksamen. Og jeg gleder meg til å begynne i jobb! Praksis har vist meg at jeg tror jeg har valgt riktig yrke. Jeg gleder meg til å utøve det, enten det blir her i landet eller utenfor.